onsdag 26. september 2012

Etikere i Bristol

Som kjent tar magien meg til spennende steder. Sist var det jo Dordognedalen i Frankrike. Forrige helg derimot, bodde og opptrådte jeg på et brittisk universitet i beste Harry Potter-stil: University of Bristol. Men denne gangen var magikerrollen byttet ut med rollen som medisinsk etiker! For magi er bare en av mine sysler. Medisin er en annen. Og som et kjærkomment tillegg, har jeg nå også tatt mine små, første skritt inn i medisinsk forskning. Som forskerlinjestudent var jeg i helgen delegat på den årlige samlingen av europeiske forskere innen medisinsk etikk. EACME, eller European Association of Centres of Medical Ethics, heter den. Og her var professorer fra Padova, Oslo og Genève i selskap med doktorgradskandidater fra Manchester, Tel Aviv og Kongsberg. Ja, jeg har begynt på et forskningsprosjekt som jeg skal fullføre sammen med studiene mine. Og går alt etter planen, blir prosjektet mitt til en ph.d i andre enden. Eller som en jurist fra Cardiff sa; ”You’ll be both a doctor and a doctor”. Unge kreftoverleveres opplevelse av å ha vært syk, er det jeg vil undersøke. Jeg lurer blant annet på hvordan de fortolker og presenterer sine historier og også i hvilken grad det er knyttet skam til denne sykdommen i dag. Dette fortalte jeg kort om for de andre delegatene i Bristol. Sammen med min gode veileder Bjørn Hofmann, professor i nettopp medisinsk etikk. Det er nemlig slik det foregår: Man søker om å få presentere sitt forskningsprosjekt på konferansen. Får man det, holder man et muntlig fremlegg for de andre delegatene. For der sitter man samlet både ”pre” og postdoc, ung og dum og mottar ris og ros for sitt arbeid. Stort sett er det veldig konstruktivt og hyggelig. Med unntak av en litt aggressiv tysker, da. Den tyske barnelegen tok den klassiske; fordi han ikke har vært borte i problemstillingen i sin klinikk, finnes ikke problemet. For første gang måtte jeg forsvare mitt prosjekt og hva jeg tror på. Plutselig ble jeg aldeles rød på halsen og skrekkelig veltalende, slik at vår stort sett trivelige tysker beklaget og sluttet fred over ”ham and eggs” neste morgen. Sånn var det mine tanker vandret til John Cleese sin skikkelse Basil i Hotell i Særklasse. Han sa jo stadig ”Don’t mention the war”. Gallamiddag og ”drinks on the house”, hørte med. Den store festsalen med professorale portretter gjorde at vi alle fleipet med at stearinlysene snart ville sveve slik de svever på Hogwarts. Den gang ei, men jeg lage nå både måne og stjerne på magisk vis av en serviett. Så kan de kanskje ikke skilles helt fra hverandre nå heller, magi og medisin? Kristine.
Wills Hall, University of Bristol
Min egen "poster"
Tre glade ph.d'ere

onsdag 19. september 2012

Fire magikere i et fransk slott

Når man ikke har lest noe fra min penn på evigheter, kan man anta at jeg ikke har noe å fortelle, eller stikk motsatt, at jeg har opplevd så mye at jeg selv knapt makter å finne ord for alt. Opplevelsene har hopet seg opp, ja nesten kjedekollidert de siste månedene. Der jeg skulle fortelle om Kammermusikkfestivalen i Stavanger, fikk jeg kyssesyken og reiste til Frankrike. Siden jeg i dag reiser til Bristol, må jeg skynde meg. Jeg må skynde meg å fortelle om den magiske opplevelsen i slottet ved Dordogneelven slik at den ikke drukner i nye inntrykk: Det var en gang et staselig slott med myke himmelsenger, gobeliner, rustninger og peiser så store at man kunne stå oppreist inne i dem og klappe i hendene holdt man dem over hodet. Til dette slottet kom det fire narrer på besøk. Ja, fire magikere møttes med det mål før øyet, å målbinde familien som bodde i slottet og deres venner. Ja, dette er ikke noe eventyr, bare helt eventyrlig! Fra Amerika kom det to magikere. Den ene heter Bob Sheets og den andre heter Mark Setteducatti. Mark er først og fremst en ekte oppfinner og har funnet opp leker og spill som finnes i de fleste norske og europeiske hjem! Fra Sverige kom den legendariske Lennart Green – han som får folk til å hyle av overraskelse og begeistring der matematiske mirakler oppstår fra kaos. Og til sist, hun som aldri reiser til eller fra et sted uten å etterlate seg masser av snø, Kristine (meg altså). Slottet fra tolvhundretallet eies av en berømt britisk-amerikansk familie som gjerne vil fremstå anonyme. Likevel fyller de hjemmet sitt med gode venner og venner de ennå ikke kjenner. Så grilles det på slottsbalkongen; deilige franske spesialiteter pakket inn i amerikansk Barbecue-style. Gjestene; professorer i arkeologi og kunst, håndverkere, franske naboer som hverken forstår eller snakker engelsk, men stadig klapper i hendene og roper “Magnifique”, og de fire magikerne. To store saler, den ene en dagligstue og den andre spisestue ble fylt av yre gjester. For etter grillingen fikk de oppleve Lennart gjøre de kunster som har gjort ham til verdensmester, Bob forbløffe gjestene med stor innlevelse i sine magiske fortellinger oversatt til fransk av husets vertinne og at Mark demonstrerte noen av sine oppfinnelser. Selv lå jeg på en sjeselong og hvilte. Kyssesyken begrenset utholdenheten min. Jeg skulle først opptre etter desserten – grillede Marshmallow og Champagne - eller som verten sa; først skal vi ha dessert og så skal vi ha dessert! For ganske riktig. I den største salen, foran en peis som jeg nesten forsvant inn i, tok jeg i mot sprudlende venner jeg ikke kjente, men som tok nydelig imot nordboeren. Med applaus, kyss på hånd og kinn, med lovord om at jeg var velkommen tilbake når det måtte være, ble kvelden avsluttet med fyrverkeri. Et fyrverkeri som magikerne, vert og vertinne fikk nyte helt alene da festen var over og gjestene dratt. Det ble avslutningen på en strålende aften og starten på fire deilige feriedager i trøflenes og slottenes land.
Padling på Dordogneelven med utsikt til slottet.
Lennart Green
Bob Sheets