For å bli en god kunstner selv, skal man observere andre kunstnere. Det mente i alle fall den nå avdøde skuespilleren og magikeren Ali Bongo. Jeg traff ham i Skottland da vi begge opptrådte ved Stirling Castle. Foruten å være opptatt av å spise tranpiller, formante Ali Bongo alle til å gå og se så mye teater, film og musikaler som overhode mulig. Både god og dårlig scenekunst kan man lære noe av.
I disse dager kan du oppleve et lite stykke godt teater på en kafé nær deg – i hvert fall dersom du bor i Oslo. Teatergruppen Plastic Fantastic har laget et teaterstykke om det å være på kafé, og stykket spilles nettopp på kafeer. Jeg dro på Gram Kafé på Sagene for å se om det var noe jeg kunne lære. Det var det.
Vi som er magikere er ofte flaut opptatt av backdrops, gullamé og transportable lydanlegg. Jo mer usikre vi er, desto mer utstyr har vi. Kanskje er det derfor en del tryllekunstnere fremstår som ”Harry” og tunge på labben i folks bevissthet. Alle kjenner uttrykket ”all verden er en scene” som vi har lært av Shakespeare. Scenen kan være en kafé, et festpyntet bord hos en bekjent, eller to åpne håndflater til en du ikke kjenner, men likevel vil være med deg i å skape noe magisk. Det er det siste som er viktig, nemlig at den andre gjøres til en medskaper av kunsten. Med andre ord, at tilskueren ikke bare skal se, bli lurt og få dosert noe du liker, men ved hjelp av sin egen forestillingsevne kan få skape et lite glansbilde, et lite stykke kunst i hverdagen.
Det gjorde teatergruppen med sin forestilling. Fordi jeg jo var en kafegjest, ble jeg på et usynlig vis også en aktør i stykket. Hvordan hadde stykket virket på de andre dersom jeg ikke var der, eller dersom de lubne venninnene i like skjørt som spiste like store stykker brownie var erstattet med en mager, blek mann som bare ville ha et eple? Levende kunst?
Kristine
