torsdag 16. oktober 2014

Magic Weekend 2014

Denne helgen har jeg spist trøfler. Magiske trøfler. Der vi andre har kunnet glede oss siden i fjor til å ta del i årets største skandinaviske magibegivenhet, er det noen som gjennom hele året har vært på en eneste lang trøffeljakt, funnet de lekreste delikatesser og servert dem på eksklusivt vis i Lund. Magic Weekend i Lund!

Bedre går det ikke an å få det. Ja, det er ikke mine ord alene. Den begeistrede summingen og kurringen etter magikongressens høydepunkt - gallashowet - er ikke til å ta feil av. Det var barnlig glede og fortryllede øyne hos de mest garvede sceneslitere.

Jeg kan ikke gå gjennom alt jeg har sett og opplevd dagene 3.-5. oktober. Til det er programmet for rikt og de hyggelige gjensyn med artistkolleger for mange. Men mine beste minner tar jeg med. La meg gå rett på sak.

Waiting for Hitchcock

Ljungberg, mannen bak de kunstneriske trøflene, har en spennende ambisjon. Han vil at det første showet vi får se skal være et enmanns, helaftens show. En komplett teaterforestilling der trylleriet får spille hovedrollen, kan man si.

Det har alltid vært delte meninger om dette showet. Og selv om fredagsshowet sjelden får toppkarakter, er det likevel alltid det showet som får en mest til å tenke og reflektere over hva den magiske kunst er, eller burde være. Slik var det i år også.

Robert Jägerhorn har hatt stor suksess med sin forestilling Waiting for Hitchcock i Finland. Nå skal han turnere utenlands med forestillingen også. Han legger ikke skjul på at det er snakk om en kombinasjon av teater og magi.Han henter også tittelen til forestillingen fra Waiting for Godot, et absurd teaterstykke av Beckett man stadig venter på.

Kanskje ble det litt for mye venting? Altså, Jägerhorn har mange kreative ideer og skaper nytt liv i gamle effekter. Det hele er pakket inn i en begynnelse og en slutt knyttet til en filmrull om og med Hitchcock. Der filmen tilsynelatende kollapser, er det artisten Jägerhorn som tar oss med fra scene til scene, fra tablå til tablå av trylling, komikk og teater mens vi venter på at filmen skal fikses.

Selv om begynnelsen og slutten danner den klassiske sirkelkomposisjonen og rammefortellingen omkring de mange andre fortellingene, får nok enmannsshowet litt for mye knekk i knærne. Sammenhengen blir vanskelig å gjenfinne. Selv om hver idé for seg er meget bra og godt presentert, vrir vi litt på oss og spør hvor ble det av Hitchcock?

Noe av forklaringen er manuset. Det ble ganske enkelt litt for mye tekst. En oppstramming og fjerning av ord kunne ha hjulpet. Musikk som lydteppe til å illustrere tablåene Jägerhorn fremstiller, ville nok ha løftet tempo og spenning i forestillingen. Vår mann er dyktig, men gaper kanskje for høyt når alle hans kreative ideer skal gis plass på scenen. "Kill your darlings", heter det visst.

Jägerhorn har stor bredde. Husk, han har tross alt vunnet bronsemedaljen i VM for sin kombinasjon av teater, utsøkt fingerferdighet og kreative ideer. Han har dessuten en lang teaterutdannelse bak seg!

Å opptre for "sine egne" - fagfeller med forventninger og mange synsinger - er ekstra tungt. Kanskje har vi ikke helt tatt Ljungbergs ambisjon innover oss, men venter oss et slags gallashow der vi går fra høydepunkt til høydepunkt? I så fall blir det vanskelig for en artist å innfri en slik forventning, da konteksten dog er en annen. Det var dessverre et tregt publikum som møtte Jägerhorn.

Høydepunktet i forestillingen var da Robert Jägerhorn improviserte en fortelling på ulike tidsskrifters titler. Det var imponerende og originalt. Han tok også fatt i en eldgammel klassiker vi sjelden ser - chapeaugraphy - der han fremstilte ulike karakterer bare ved å endre fasongen på en filthatt. Selvfølgelig fulgt opp med pantomime og passende tekst.

Til slutt kom også det vi ventet på: Hitchcock! En kriminalhistorie ble utpenslet i tekst og tryll, der rekvisittene og effektene bar frem fortellingen. Her kom også Jägerhorns fingerferidgheter til sin rett.




Mellom showene

Det som nok interesserer meg aller mest er showene. Denne kombinasjonen av inspirasjon og underholdning, er uslåelig. Men før jeg gir meg i kast med en beskrivelse av gallashowet vil jeg si litt om hva som finnes underveis!

For en nordmann som er vant til at påtår av kaffen koster ekstra dyrt, er det et "must" å fika, som det heter i Sverige. Er det virkelig mulig å servere så mange ulike sorter brød, kaker og slikkerier på en vanlig fredag slik de gjør hos Ramklints i Lund? Det er blitt en tradisjon å ta en spasertur inn til universitetsbyen for å fika og slite med valgets kval. Så går turen hjem igjen, dvs kongrsshotellet der alt foregår; show, middag, forhandlere og seminarer med stjernene.

Jeg kan ikke huske å ha vært på seminar med en jonglør før. Det store oppmøtet kan ikke skyldes at alle ønsker å bli jonglører, men at vi ville bli besmittet av en kunstners kreativitet, humør og skaperglede. Charlie Frye er en mester. Han kombinerer det teknisk vanskelig med en stor sceneutsråling. Mer om han siden.


En annen mann det gikk gjetord om var Richard Turner. Ja, der vi andre taskenspillere ønsker å gjøre det umulige mulig, var det bare Mr. Turner som virkelig kunne det. Foruten å opptre med et Gambling show, satt Turner på en fast plass disse tre kongressdagene. Jeg ble ofte stående ved siden av ham i perpleks beundring. Ikke bare kunne han ubemerkelig dele ut spillkort fra midten av en kortlek. Han var også blind! For Turner ble spillkortene forvandlet til det edleste instrument han kunne briljere med i blinde. Det er magi det!



Fra fest til fest

Lørdag kveld er festaftenen under Magic Weekend. Da samles gamle og nye venner til en hyggelig middag. Arrangøren har også sørget for et lavterskeltilbud for langveisfarende nordmenn som kanskje heller vil ha Taco-buffet og trylletryll med klanens kjenninger.Om du velger dette, eller nyter en tre retters på hvite duker, bygges forventningene veldig opp til det påfølgene gallashowet som hvert år har vist seg bedre enn året før.

Ljungberg har gjennom mange år bestrebet seg på å få de beste artistene innen sin sjanger til å opptre for vår eksklusive gruppe av skandinaviske entusiaster på vegne av magi og variete. Også i år hadde Ljungberg med seg unge stjerner fra Korea - disse som har begynt sin strenge trening alt i barnealder. I år fikk vi et helt spesielt show med stor variasjon og bredde. Fra japanske veteraner, via ellevill jonglering, vaudeville og mesterlig manipulasjon fra Kina.

Inspirasjonen fra teatret er et tydelig fellestrekk. Den kanskje mest teatrale var Rob Zabrecky. Det var en mann som klarte å bryte med alle våre forventninger.

Zabrecky er mørk, makaber og byr på absurd komikk. Bleksminket går han sakte, stirrende gjennom teatersalen uten en lyd, før han forteller at han liker Barbra Streisand. Folk vet ikke om de skal våge å le før han presenterer sin misjon på scenen; jeg skal hypnotisere dere. Slik "hypnotiserer" han et vanntro medlem av salen til å velge et kort. På kortet står det HUG, og hun nøler lenge før hun våger å gi den dystre mannen klemmen. Så avslører han at på alle de andre kortene hun kunne ha valgt, står det KILL. "Ble du glad nå", spør han med et lite smil om munnen!





Jonglering ser man kanskje mest på åpen gate her i Norge. Men en yrkesjonglør og ekte varieteartist er sjelden vare. Charlie Frye er en artist som har spesialisert seg ikke bare på jonglering og magi, men også fysisk teater. Han annonseres som Charlie Frye and Co. Der Co er kona. Det er en dame som spiller sin rolle som uinteressert scenearbeider uten en eneste gang å la masken falle, når den elleville ektemannen lager stor komikk eller gjør kunster som resluterer i spontane bravorop fra salen. Dette er det vanskelig å skildre. Men Frye kan mer enn å jonglere baller, kjegler og diablo. Han kan kaste klærne opp i luften og kle dem på seg etter hvert som de faller ned!


Showet ble åpnet og avsluttet av asiatisk magi. Begge veteraner i sitt slag. Førti år etter sin debut på en akt viet effekter med silketørkler, viste ekteparet Yamamoto sitt velkjente nummer. Når alle effekter omhandler silke, blir det fargerikt, vakkert og nettopp silkemykt. Det er ikke for ingenting at Rice har skrevet en hel ensyklopedi om silkemagi. Men det er sjelden vi får se dette. Takk for gjensynet!




Kvinneandelen i den magiske verden er beskjeden. Tradisjonelt er kvinnen assistenten. Med glimt i øyet finnes hun fortsatt som Co i mannens scenenummer; Tomsoni and Co. Charlie Frye and Co. For andre er hun ikke Co engang!

Det regjerende kvinneforbildet i dag er Juliana Chen fra Kina. Hun tok verden med storm da hun som den første kvinnen i historien ble verdensmester i FISM 1997. Med sin bakgrunn i akrobatikk og ballett, har hun skapt et helt spesielt kunstutrykk der hun fra løse luften produserer flere hundretalls spillkort og skifter kinesiske masker og kostymer til dans og eggende musikk. Hun mestrer å gjøre de vanskelige kunster som gir gutta "boys" bakoversveis og tilfører sin jonglering en feminin estetikk med inspirasjon fra den kinesiske akrobatikk. Det måtte bli henne som skulle få avslutte gallashowet. Ikke noen kunne komme etter henne. Man må være evig takknemlig for at Ljungberg og Co skaffet henne til oss!


Tusen takk!

En helg med kunstnerisk påfyll og skandinavisk forbrødring er god medisin. Å lage et så godt
program krever mye kunnskap og stor kjærlighet til kunsten. Jeg vil takke særlig Ljungberg for et strålende Magic Weekend. Samtidig vil jeg takke alle de som ikke synes, men like fullt fortjener en stor takk. Det er scenearbeidere, ektefeller, forhandlere og alle gjestene. Til sist vil jeg takke Arto Airaksinen for de fine bildene jeg har fått bruke i denne artikkelen.

Gleder meg til neste år!



Guy Ljungberg

















onsdag 10. september 2014

Jubileumsforestilling - Universitetets aula

I morgen skjer det. Det er mer enn to år siden audition og nå er dagen kommet for min opptreden i universitetets aula. Det medisinske fakultet feirer 200 år. Det har blitt markert i lengre tid med jubileumsforelesninger, jubileumskaker, jubileumsfest for de ansatte og rykter om jubileumsdisco for studenter.

Men i morgen er det selve jubileumsfinalen. Da entrer Sølvguttene scenen i aulaen med Hallelujakoret sammen med kunstneriske talenter blant ansatte i alt fra fysiologi, ernæringsvitenskap og etikk. Så blir det høytidelig mottakelse i Oslo rådhus der Fabian Stang kjøler champagnen. Men det hele begynte for to år siden.

Audition

For mer enn to år siden ble jeg invitert på audition for morgendagens forestilling. Omstendighetene har en uvanlig vri. Vi må gå enda lenger tilbake i tid.

Alltid har jeg opptrådt og alltid har jeg ønsket meg medisinstudiet. Folk spør:"Hvordan skal du kunne kombinere disse to da"? Svaret ser ut til å tydeliggjøre seg med festforestillingen. Siden 2009 har jeg studert medisin. De som kjenner meg vet hvor mye dette har vært en drøm, hvor vanskelig drømmen har vært å jobbe for og hvor tungt arbeidet med å leve medisndrømmen kan være.

Studiet er et utmattende jag der man kan stupe i seng etter 16 timers "skoledag, ha øyeblikk av intelektuell feilernæring, lengre perioder av tvil, men stolte øyeblikk av mestring. Det hele blir belønnet med den beste belønning - pasientens lindring og takk!

Så begynte jeg Forskerlinjen på medisin. Jeg ville grave dypere i pasients opplevelse av å være syk. Slik ble det etikk. Den medisinske etikken gir meg et anker til det jeg gløder mest for - pasienten som et opplevende, følende og tenkende vesen.

Slik møtte jeg min veileder. Professor i medisink etikk, Per Nortvedt. Han er ekspert på empatibegrepet, for å si det enkelt. Men han trakterer også klassisk gitar. Slik ble vi samtalende om studieliv og menneskeliv. Slik kunne jeg oppleve gitarspill til matpakken og slik formet vi duoen elev og læremester - magiker og gitarist. Kort tid etter lå invitasjonen til audition der.

Siden audition har vi trent og trent for det som er finalen. Men i mellomtiden har vi opplevd vennskap og læring. Vi er til og med booket til opptredener langt forbi datoen for jubileumskonserten.

Forening

Så på scenen i morgen er jeg ikke bare den som opptrer på en bortebane slik de fleste andre scener jeg har opptrådt på er. Jeg er samtidig på en hjemmebane og får forene det jeg alltid har villet og fortsatt vil gjøre - mine to lidenskaper - kunst og vitenskap. Magi og medisin!

Per Nortvedt gjennomgår kjøreplanen



Produsent Gjøril Songvoll instruerer.



Finstemming aulaen






fredag 25. april 2014

Gathering for Gardner - stjernetreff og skapgenier.

Den legendariske matematikeren Martin Gardner samler nye beundrere fra hele verden lenge etter sin død. Fra alle kontinenter kommer anerkjente forskere, kunstnere, spillutviklere og oppfinnere, for å feire matematikken og Martin Gardner på den presisjefylt konferanse Gathering for Gardner i Atlanta. Den ettertraktete konferansen trekker de store stjernene innen sine fagfelt, men også hobbyister og hjemmegenier som har funnet columbi egg ved kjøkkenbenken. Ventelisten for å delta er riktig nok lang, og bare knappe 300 gjester får delta når det braker løs en intens helg Downtown Atlanta.

Flybåren skandinav

At jeg havnet der, er resultat av en lengre kjedekollisjon. Men kort oppsummert ble jeg invitert av arrangøren etter en opptreden i Frankrike. Han uttrykket det slik; også dette publikummet, som i bunn og grunn underholder seg selv med matematikkens magi, må ha adspredelse. En festaften skulle arrangeres og noen fremmede impulser på scenen var ønsket: noe europeisk, klassisk, ja til og med skandinavisk som bryter med alle forventninger om magi og tryllekunst, ville være det rette for dette spesielle publikummet.

Slik ble det. En lynvisitt til Atlanta ble løsningen. Fredag forlot jeg Norge, lørdag opptrådte jeg på The Ritz Carlton Hotel, Downtown Atlanta, og søndag reiste jeg hjem til Norge igjen. Ja, mitt besøk var så kort at jeg aldri rakk å bli døgnvill.

Magicienne

Et godt ord. Magiker og kvinne. Det er få av oss på internasjonal basis. Men i galashowet i Atlanta var jeg ikke alene. Den kanskje største kvinnlige stjernen i magi, Lisa Menna, var der! Vi opptrådte i samme forestilling, og venninner ble vi umiddelbart. Etter sin suksess på 90-tallet ble hun filantrop. Nå var vi sammen for å snakke om vår kunst og fortrylle fra scenen etter festmiddagen.

Vi fant raskt ut at Gathering for Gardner på mange måter minnet om magikongresser men hadde en spesiell egenskap magikongresser mangler - ingen konkurranse. Da tenker vi ikke på mesterskap. Nei, vi tenker på den usynlige konkurransen som manifesterer seg i taushet og stive blikk. Den konkurransen som gir deg følelsen av at din egen suksess ikke er så hjertelig velkommen av andre!

Her var alle velkommen - alt var "wow,"great" og "interesting". For alle ble sett og hørt! Var du invitert til å snakke om ditt prosjekt, slik Lisa og jeg også var, hadde du 6 min til rådighet. Med tanke på at de fleste som var der nettopp hadde noe nytt og spennende å bringe til torgs, var konferansen bygget på å la alle de påmeldte til presentasjonprogrammet bli hørt i miniforedrag.Etterpå var det utveksling av ideer, spørsmål og gaver. Alle velkommen! En idé for neste magitreff?



Show med stjerneskudd
Førtifem sekunder! Det var den sterkeste åpningen av noe show jeg har sett! Rubiks kube ble løst på knappe 45 sekunder! En av konferansens yngste deltakere ble bedt om å komme på scenen før showet hadde begynt! Han var blitt oppdaget fredag kveld. Spontant ble han bedt om å entre scenen, ta bind for øynene etter ett minutts memorering og deretter løse kuben på kortest mulig tid. Han var utvilsomt konferansens helt!

Jeg hadde gleden av å få holde på litt lenger. Et utdrag av mitt magiske teater til europeiske operettesvisker fulgte rubiks kube. Men det mest magiske øyeblikket i min opptreden, var forviklingene rundt fremførelse av en ringrutine med en herres giftering. Ikke visste jeg at ringen i seg selv var en matematisk gåte. Sannelig fikk jeg klø meg i hodet og le godt da ringen delte seg i utallige biter, og jeg endte opp med to andre hjelpere på scenen som var like inbitte samlere av matematiske duppeditter. Et teater i teatret, og jeg klarte ikke å stanse å le! Sullballatull!

Men Lisa Menna og jeg var ikke alene om å utføre tryllekunst i ulike former. Den verdenskjenete Simon Aronson presenterte tankelesning basert på matematisk magi - altså tilsynelatende umulige illusjoner fundert i matematiske lovmessigheter. Lennart Green - verdensmesteren i kortmagi var likevel shøwets stjerne. Han fikk litt Elvis-status og klarte knapt å forlate bygningen for alle som ville prate med ham etter showet!

Men der showet startet med operette, ble den avsluttet av en fenomenal cellist. Han tolket Lennart Cohen og tango på cello. Den beskjedne musikeren viste seg å være ingen ringere enn mannen som arrangerte de nær 300 nasjonalsangene for bruk under siste OL!



Lennart Green og Martin Gardeners sønn

Sørstatene på fire timer!

Jeg hadde ikke mye tid til overs. Jeg skulle innøve min presentasjon av mitt prosjekt om hjernen samt ha forestilling. Men mellom de to programmene ble mye absorbert likevel. I løpet av fire timer var jeg på biltur i blomsterlunder mellom de karakteristiske sørstatshusene slik vi kjenner fra Graceland. Jeg smakte sørstatsmat i form av friterte godsaker og "grits" - en slags risgrøt - og besøkte en av USAs aller eldste hamburgerbarer! Til sist gikk jeg i en park med virkelig uforståelig kunst: utelukkende skulpturer av optiske illusjoner! En av kunstnerne er skulptøren Dick Esterle.

Takknemlig for hva jeg får oppleve gjennom mitt hjertebarn, reiste jeg overveldet og trøtt til Norge, for å delta på visitten på Ullevål neste morgen. Et annet hjertebarn!