Men tro likevel ikke at jeg har blitt en mett og ukritisk beundrer av tradisjonen. Nei, jeg vil heller pårope meg en ervervet kompetanse som publikummer og som kritiker. Derfor kommer jeg heller ikke til å gi meg i kast med ALT, men velge meg ut noen av de tingene vi fikk oppleve på kongressen. Slik vil jeg forklare hvorfor jeg berømmer Ljungberg og hans stabs fantastiske innsats for en inntrykksfull og uforglemmelig opplevelse tre dager til ende.
Gammelt nytt fikk nytt liv
Friday Night Show er et like kjærkomment og spennende innslag som de beste andre i løpet magiweekenden. Et krav Ljungberg stiller i bookingen av artister er at minst en av dem som kan utføre en 10 minutters sceneakt, også må være i stand til å kunne holde på et blandet publikum gjennom et helt show. En ting er å spesialisere seg og drible sine ferdigheter innen en ramme på knappe ti minutter. En helt annen er å kunne jobbe i den virkelige verden for et blandet publikum. Disse menneskene er det du skal underholde, bevege og fascinere ikke bare ti minutter, men kanskje en hel time. I år var det Brando og Silvana fra Argentina som bød på sitt sirkus!
De ville vise oss et sirkus skapt av to mennesker ,som med enkle midler spilte mange av rollene fra sirkusrollelisten. Vi fikk se komiske klovner, tragiske klovner, linedanser på imaginær line og tryllekunstnere. Sirkusdirektøren var selvfølgelig den vevre, men tøffe kvinnen Silvana! Fargerikt, idérikt, festlig og annerledes, er noen av de ordene jeg vil bruke i min beskrivelse av showet. Showet hadde nettopp tatt sin idé fra et argentinsk dikt med følgende tema: Ting er ikke som du tror. Det du tror, er ikke. Og før du vet ord av det, er heller ikke du selv det du trodde du ikke var! Er du med?
Ut fra disse premissene vil den beste sammenlikning av showet være et titteskap. Et titteskap er en smukk innramming av forunderlige og fargerike gjenstander der opp er ned og ned er opp! Jeg koste meg, for jeg ble med på leken. Jeg så det de ville jeg skulle. Så hyggelig det var med den røde hunden som var en kasse på hjul og med et halsbånd man kunne ryke i mange biter og plutselig gjøre helt igjen! Fin bisk det!
Noen publikummere kastet oppgitt på hodet, klaget på banale effekter med bruk av kasser med dobbel bunn og gamle triks slik som ”Gipsy thread”! Det er jo synd. Da risikerer man å gå glipp av det Brando og Silvana ville fortelle oss; at gamle tricks og hemmeligheter kan få et nytt liv i nye kontekster.
Sirkuset moret min lekne sjel. Likevel vil jeg si, som flere andre, at showet ville tjene på en strammere regi og ikke minst en språkvask. Engelsken var til tider umulig å forstå og diktet vi fikk utlevert, ga ikke mye mening p.ga dårlig oversettelse.
Close Up Show
Close-up magic oversettes ofte på norsk til nærmagi. Det er en fin oversettelse, for det er jo nettopp slik magien skal oppleves – på nært hold. Men der publikum tidligere var fordelt på flere mindre rom, ble vi i år samlet i det store teateret for å se showet. Det var litt synd.
Når det er sagt, vil jeg samtidig tilføye at jeg aldri har sett nærmagi som har klart å nå en hel teatersal med så stor begeistring som dette! Der mange kortkunstnere sliter med å nå utover sin egen bordkant, klarte de tre herrene vi fikk møte å nå utover scenekanten og til bakerste benkerad. Det er selvsagt snakk om Lennart Green, Denis Behr og Dani DaOrtiz. Lennart tilhører sin egen kategori og bød på hits fra sin store samling. Det er jo så topp når han tar frem en rull aluminiumsfolie, dekker hele hodet til og forsøker få kontakt med moderskipet, som han sier, før han finner alle mulige ønskede spillkort i et eneste kaos av spillkort på alle kanter!
Behr fra Tyskland kom mellom Green og DaOrtiz. Han imponerte med en stillferdig kløkt og lavmælt humor der han animerte en gummistrikk til å bli sin egen Lille Hjelper! Denis Behr hadde en helt annen stilart, så der han spilte fagott, buldret de andre to på pauker. Han ble kanskje litt overdøvet.
Dani DaOrtiz hadde jeg selv aldri sett live før. Hans stil er en blanding av Green og Tamariz. Han innrømmer gjerne å være en nesegrus beundrer av førstnevnte og parodierte Lennart presist og festlig. Likevel taper DaOrtiz på å ta for mye etter sine helter. Flere kommenterte det samme. DaOrtiz briljerer stor og har masse humor. Men originalen er alltid best!
Boklansering
Søndag morgen kl. 9.00 ble man servert Lennart Greens lecture og samtidige lansering av boken ”Hemmeligheter”. Det er aldri lett å stille til start tidlig morgen etter selskapeligheter til langt på natt. Lennart syntes selv det var ”grymt tidligt” og tvilte på at folk ville komme. Men ved frokosten rådet det kaos og kaffen tok slutt, for alle skulle på lecture med Lennart. Vår alles Lennart Green imponerte. Ikke med tøffe sleights og krevende grep. Men med enkle midler skapte han sterk magi mens hans hovedbudskap var: Du skal aldri hovere og aldri få publikum til å føle seg dumme. Vinner du din medhjelpers tillit, har du vunnet alt! Og Lennart vant sin unge medhjelpers tillit. Litt faderlig tålmodighet måtte Lennart vise, da hans unge medhjelper ikke stolte helt på Lennarts raske hoderegning og tok frem en kalkulator for å kontrollere summen! Køen var laaang for å få en signert utgave av boken!
Festforestilling
Skal man arrangere et godt skirenn, må man ha med skiløpere fra Norge. Skal man lage en like god magiforestilling, må man ha med seg magikere fra Korea. Slik introduserer Ljungberg lørdagens festforestilling. Nesten alle artistene er håndplukket fra Korea. Der er Magic Entertainment en disiplin på universitetet. Og det var godt skolerte magikere vi fikk se. De tilvirker mye av sine rekvisitter selv og tar i bruk teknologi på nye måter for å skape helt nye illusjoner.
Ted Kim åpnet showet med en fargesterk akt der lysteknologi, effekter fra dataspill og tradisjonell tryllekunst handler sammen for å skape illusjoner vi ikke før har tenkt på! Den dyktige kvinnen E.K portretterte Carmen fra den franske operaen med samme navn. Magien fikk et kvinnelig uttrykk siden E.K selv har laget mange av effektene og gjort gamle klassikere til nye, ved å sette dem inn i en annen kontekst.
Å være morsom med vilje er ikke bestandig vellykket. Slettes ikke når menn kler seg ut som kvinner. Duoen som likevel lykkes og fikk oss til le fra magedypet, var Doble Mandoble fra Belgia. Her skulle ting som kan gå galt, gå galt. Og det gjorde det! Jeg er glad det ennå er håp for komedien og magien i land utenfor Korea også!
Til nå har vi sett sterk og ny magi fra mange hold. Jubelen har stått i taket. Den som likevel når lengst frem til oss, gjør det ikke ved pangeffekter, brå musikk og avansert teknologi. Han går tilbake til røttene. Slik Lance Burton oppfant dueakten på nytt, har Yu Ho-Jin oppfunnet kortmanipulasjonsakten på nytt. Det gjøres ikke ved å produsere et hundre talls spillkort på kortest mulig tid, slik tradisjonen lenge har vært. Nei, han gjør det stikk motsatte. I et svært sakte tempo, med et lite antall spillkort, anvender han manipulasjonskunstens vanlige ABC. Slik fremtrylles spillkort som om han plukket ned stjerner fra stjernehimmelen, en etter en. Med en enestående ferdighet klarer han å gjøre de klassiske grep langsomt, uten at noen kan avsløre ham. Det er som å lytte til en nokturne der hver tone får klinge fullt ut. Slik rører han sitt publikum. Slik vant han Grand Prix i FISM.
Kjære publikum!
Jeg vil rette blikket bort fra scenen et lite øyeblikk og til plysjsetene fylt med et begeistret publikum. Det er skjønt å være begeistret og skjønt at rommet fylles med jubel og applaus. Men har det ikke eskalert litt hos oss? Jeg vet at de på La Scala-operaen har en merkelig tradisjon med plystring og buing - alt ettersom – fra publikum. Dette passer jo til det italienske temperamento. Men passer det like godt til vårt nordiske temperament? Vi gir stort uttrykk for det vi setter pris på. Men det hender jo at en akt får mindre applaus enn en annen. Da kan det hende at utøveren føler seg mindre verdsatt til tross for at akten var like god, men uttrykket bare et annet.
Til sist!
Jeg takker for meg og gledes veldig over at et trettitals nordmenn hadde tatt turen ned, etter at jeg i flere år har oppmuntret dem til å reise til Lund. Håper vi sees alle sammen i 2014!
Kristine Hjulstad
Bildene er tatt av Arto Airaksinen. Det siste bildet av Lennart Greens boksignering, har jeg selv tatt.
