Fra garderoben hører jeg den syngende lyden av lykkelige barnestemmer. Surrende, kurrende snakker de om alt det forunderlige de ser i verden. Med strake knær på gulvet og biter av myke muffins i munnen, er de sammen med mor eller far for å se magi med meg. Jeg gleder meg til å treffe dem - ta dem med inn i den magien jeg elsker, men mest gleder jeg meg til å bli dratt med inn i barnets bevissthet. Bare jeg vet at det er barna som i sin lek er de ekte tryllekunstnerne. Den tanken er de for unge til å forstå. Men vi treffes likevel i tre kvarter der vi deler av hverandres tryllekunst. Og det er godt.
Noen dager senere regner det. I et lite rom på Radiumhospitalet sitter fem barn. De skal også se på min magi, men de har selv mistet sin egen. De er urolige, men innadvendte. Latteren er sliten og et ekko om en lykkeligere barndom de aldri kan vende tilbake til. Jeg vet hvordan det føles – at minnene fra ens egen barndom blir så fjerne at det knapt føles som om de tilhører en selv. Jeg forteller at jeg var syk. At det var godt å ha en hobby. Så prater vi litt om det og kan bli sittende stille sammen en liten stund. Men disse barna er ikke selv syke. De har mistet en mamma eller pappa i kreft. De trenger å treffe hverandre og andre som forstår.
Men selv om vi lo svakt og delte noen historier, traff vi hverandre aldri helt. For jeg kan gå hjem til både mor og far: en pappa som lærer seg nye trylletriks for å vise meg når jeg kommer hjem til helgen, og en bollebakende mamma.
Treffpunkt er et tilbud for barn som er pårørende til kreftsyke foreldre. Kjenner du barn som kunne trenge et slikt tilbud, ta kontakt med Kreftforeningen på tlf 07877.
Kristine
torsdag 27. oktober 2011
fredag 14. oktober 2011
Verdens beste magikongress
La oss slå det fast en gang for alle; Magic Weekend i Lund er verdens beste kongress for magikere. Dette er ikke ord jeg kommer med i ren eufori etter årets begivenhet, men disse blir sagt av internasjonale artister som kommer hit for å opptre, av publikummere og veltrente kongressløver. Jeg bare føyer meg i rekken blant beundrere av de menneskene som gjennom 25 år har bygget opp en magisk oase i universitetsbyen Lund. Ja, i år feiret Magic Weekend sine 25 år og hvilken fest det ble!
Innovasjon
Hvorfor er akkurat denne best? Svaret er ganske enkelt: innovasjon. Arrangørene byr oss hverken klamme bedrevitende tryllenerder blant artistene, eller kjedelige kvasimesterskap, men det beste av artister fra verdensscenen av performance-artister. Jeg bruker dette begrepet bevisst, selv om det ikke finnes en god nordisk oversettelse av performance. Men det er performance vi får se. God scenekunst rett og slett. Om det er tryllekunst, teater eller standup artistene bedriver blir, satt litt på spissen, irrelevant i forhold til den magien de skaper på scenen gjennom sin kommunikasjon med publikum, sitt nærvær på scenen og tolkninger av tryllekunsten.
Et prakteksempel er den herlige Andrew Goldenhersch. Etter hans show på fredag kikket Jan Gallo og jeg på hverandre og spurte oss; hva var dette? Vi klarte ikke helt plassere eller kategorisere det vi hadde sett, men konkluderte raskt med at mannen var den fødte entertainer. Med sin pene, lave stemme og velpleide språk, holdt han forsamlingen i spenning og økende beundring der han presenterte noen av magiens riktig gamle effekter på en helt ny måte. Han var alene på en nesten tom scene. Magien lå i hans overraskende tolkninger av effekter som Misers Dream, svelging av synåler og utbryting fra tvangstrøye. Dette er effekter det nesten burde være forbudt å utføre av ordinære tryllekunstnere, så lenge de skal bruke bestefars presentasjonsform. Å bryte ut av en tvangstrøye med et egg i hver hånd uten å knuse disse, var premisset Goldenhersch ga oss i sin tolkning. At eggene forvandlet seg til levende høner i det han slipper ut av trøyen, var en selvfølge for Goldenhersch. Mannen fikk stående applaus!
Akademia i magi
De fleste applauser denne helgen ble avgitt stående til plystring og bravorop. Lørdagens show sitter i som det beste showet kongressen har hatt siden jeg deltok for første gang i 1999. Fellesnevneren for alle kunstnerne er, foruten innovasjon, utdannelse. I fjor fikk vi møte magi som universitetsfag der det kom universitetsutdannede koreanske tusenkunstnere og tok oss med storm. I år er det den kinesiske Ma Yanyan som har gitt oss noe å tenke på. Ikke bare var hun en fremragende kortmanipulatør, men hun danset en vakker og krevende ballett til sine produksjoner av kort og parasoller. Det var en føttenes og hendenes ballett som ble forent til et helt spesielt kunstuttrykk.
Eric Buss er også et navn verdt å merke seg. En genuin lekenhet preget hans opptreden, som var tuftet på prinsipper innen improvisasjonsteater slik han har studert det ved teaterskolen Second City i Hollywood. Til musikk av Strauss produserte han et hundretalls tøyormer til stor begeistring i salen.
Det er mange og mye som fortjener omtale. Men til sist vil jeg nevne en person. Det er fordi han var først. Jeg mener selvsagt Flip fra Nederland. For siste gang viste han sin berømte akt med manipulasjonseffekter med tryllestaver - en skildring som ikke dekker det flotte han faktisk utretter på scenen. På en tid der andre stod i livkjole og gjorde duer, endret Flip uttrykket for tryllekunstneren gjennom sin avantgardistiske stil. En stil som er grunnlaget for mange av dagens manipulasjonsakter. Men Flip var først. Tusen takk, Flip!
Bravo
Tidenes beste Magic Weekend er over. Jeg forventer ikke at årets storslåtte program skal toppes til neste år. Men dette er sikkert: kongressen har etablert seg som et enestående sted for faglig inspirasjon og innovasjon for oss utøvere og som en varm, fargerik og hjertelig møteplass for magiens venner. At nordmennene er i et ekstremt mindretall, forvirrer meg i det jeg roper et hipp hurra for jubilanten, og et bravo, bravo til Gay Ljungberg og hans medarbeidere.
Kristine Hjulstad
Innovasjon
Hvorfor er akkurat denne best? Svaret er ganske enkelt: innovasjon. Arrangørene byr oss hverken klamme bedrevitende tryllenerder blant artistene, eller kjedelige kvasimesterskap, men det beste av artister fra verdensscenen av performance-artister. Jeg bruker dette begrepet bevisst, selv om det ikke finnes en god nordisk oversettelse av performance. Men det er performance vi får se. God scenekunst rett og slett. Om det er tryllekunst, teater eller standup artistene bedriver blir, satt litt på spissen, irrelevant i forhold til den magien de skaper på scenen gjennom sin kommunikasjon med publikum, sitt nærvær på scenen og tolkninger av tryllekunsten.
Et prakteksempel er den herlige Andrew Goldenhersch. Etter hans show på fredag kikket Jan Gallo og jeg på hverandre og spurte oss; hva var dette? Vi klarte ikke helt plassere eller kategorisere det vi hadde sett, men konkluderte raskt med at mannen var den fødte entertainer. Med sin pene, lave stemme og velpleide språk, holdt han forsamlingen i spenning og økende beundring der han presenterte noen av magiens riktig gamle effekter på en helt ny måte. Han var alene på en nesten tom scene. Magien lå i hans overraskende tolkninger av effekter som Misers Dream, svelging av synåler og utbryting fra tvangstrøye. Dette er effekter det nesten burde være forbudt å utføre av ordinære tryllekunstnere, så lenge de skal bruke bestefars presentasjonsform. Å bryte ut av en tvangstrøye med et egg i hver hånd uten å knuse disse, var premisset Goldenhersch ga oss i sin tolkning. At eggene forvandlet seg til levende høner i det han slipper ut av trøyen, var en selvfølge for Goldenhersch. Mannen fikk stående applaus!
Akademia i magi
De fleste applauser denne helgen ble avgitt stående til plystring og bravorop. Lørdagens show sitter i som det beste showet kongressen har hatt siden jeg deltok for første gang i 1999. Fellesnevneren for alle kunstnerne er, foruten innovasjon, utdannelse. I fjor fikk vi møte magi som universitetsfag der det kom universitetsutdannede koreanske tusenkunstnere og tok oss med storm. I år er det den kinesiske Ma Yanyan som har gitt oss noe å tenke på. Ikke bare var hun en fremragende kortmanipulatør, men hun danset en vakker og krevende ballett til sine produksjoner av kort og parasoller. Det var en føttenes og hendenes ballett som ble forent til et helt spesielt kunstuttrykk.
Eric Buss er også et navn verdt å merke seg. En genuin lekenhet preget hans opptreden, som var tuftet på prinsipper innen improvisasjonsteater slik han har studert det ved teaterskolen Second City i Hollywood. Til musikk av Strauss produserte han et hundretalls tøyormer til stor begeistring i salen.
Det er mange og mye som fortjener omtale. Men til sist vil jeg nevne en person. Det er fordi han var først. Jeg mener selvsagt Flip fra Nederland. For siste gang viste han sin berømte akt med manipulasjonseffekter med tryllestaver - en skildring som ikke dekker det flotte han faktisk utretter på scenen. På en tid der andre stod i livkjole og gjorde duer, endret Flip uttrykket for tryllekunstneren gjennom sin avantgardistiske stil. En stil som er grunnlaget for mange av dagens manipulasjonsakter. Men Flip var først. Tusen takk, Flip!
Bravo
Tidenes beste Magic Weekend er over. Jeg forventer ikke at årets storslåtte program skal toppes til neste år. Men dette er sikkert: kongressen har etablert seg som et enestående sted for faglig inspirasjon og innovasjon for oss utøvere og som en varm, fargerik og hjertelig møteplass for magiens venner. At nordmennene er i et ekstremt mindretall, forvirrer meg i det jeg roper et hipp hurra for jubilanten, og et bravo, bravo til Gay Ljungberg og hans medarbeidere.
Kristine Hjulstad
søndag 25. september 2011
De fortryllende fjes
En vakrere utsikt kan man knapt tenke seg. Nær fem hundre strålende barneansikter som helt uten hemninger ler, gisper, roper, sukker og sier ”næh, se”! Først kunne jeg ikke høre dem komme inn i salen, for så musestille var de, og hadde de øvd på å være, før de skulle se noe magisk på skolens bursdag. Jeg husker selv hvordan frøken, som vi kalte læreren vår, disiplinerte oss til å stå og gå lydløst. Det har skolen fortsatt med. Men da min kjære Mozart fikk slippe til over høytaleranlegget, og jeg kom på scenen som den lykkesøkende bohem, åpenbarte de herligeste ekspresjoner seg. Barn viser aldri noen sensur. Det de liker, liker de med hele seg. Med armer og ben, tannløse lattersalver og køen av alle dem som vil ha en kos etter forestillingen, lar de deg få vite det.
På gjengrodde stier
Som gammel elev ved Gamlegrendåsen skole var jeg invitert til å opptre ved skolens 25-årsjubileum. En ære! For her begynte det. I klasse 3A hadde jeg min aller første trylleforestilling. Den gang viste jeg Åndeflasken og korttrikset der hele kortleken er ruterdamer. Nå, derimot, fikk jeg læreres gifteringer til å forsvinne, snø til å storme, penger til å vokse og et par naturlover til å opphøre. Men ellers var alt som før. ”Frøken” drakk av den samme blomstrede kaffekoppen, og gymsalen har ennå den klokken som går et halvt døgn for sakte.
Men da jeg satte meg på en av stolene tilhørende første klasse, følte jeg meg med ett som Alice i Eventyrland som har spist for mye fluesopp. Gurimalla, så diger jeg har blitt! Stolen var knøtt liten og bena mine fløt utover gulvet. En titt ut av vinduet var alt jeg trengte for å vende tilbake til min barndoms eventyrland: den gang jeg gikk på ski gjennom skogen og sang julesanger på vei til skolen, eller helte vann i ørene mine da frøken, som kommentar til at jeg ikke fulgte med, ba meg vaske ørene!
Da en liten jente sa til meg at hun ville bli flink til å trylle hun også når hun blir stor, fikk jeg lyst til å si hun ikke måtte finne på å bli stort større. Men i stedet bare nikket jeg og kikket innover skolevegen min med et fortryllet fjes!
Kristine
På gjengrodde stier
Som gammel elev ved Gamlegrendåsen skole var jeg invitert til å opptre ved skolens 25-årsjubileum. En ære! For her begynte det. I klasse 3A hadde jeg min aller første trylleforestilling. Den gang viste jeg Åndeflasken og korttrikset der hele kortleken er ruterdamer. Nå, derimot, fikk jeg læreres gifteringer til å forsvinne, snø til å storme, penger til å vokse og et par naturlover til å opphøre. Men ellers var alt som før. ”Frøken” drakk av den samme blomstrede kaffekoppen, og gymsalen har ennå den klokken som går et halvt døgn for sakte.
Men da jeg satte meg på en av stolene tilhørende første klasse, følte jeg meg med ett som Alice i Eventyrland som har spist for mye fluesopp. Gurimalla, så diger jeg har blitt! Stolen var knøtt liten og bena mine fløt utover gulvet. En titt ut av vinduet var alt jeg trengte for å vende tilbake til min barndoms eventyrland: den gang jeg gikk på ski gjennom skogen og sang julesanger på vei til skolen, eller helte vann i ørene mine da frøken, som kommentar til at jeg ikke fulgte med, ba meg vaske ørene!
Da en liten jente sa til meg at hun ville bli flink til å trylle hun også når hun blir stor, fikk jeg lyst til å si hun ikke måtte finne på å bli stort større. Men i stedet bare nikket jeg og kikket innover skolevegen min med et fortryllet fjes!
Kristine
mandag 5. september 2011
Anmeldelse av Wayne Dobson: Devastation
Wayne Dobson, som er en de mest kreative tryllekunstnere i vår bransje, har gitt ut et festlig triks som han kaller ”Devastation”. Ordet betyr egentlig ødeleggelse, men en mer treffende oversettelse ville trolig vært fortvilelse. La meg forklare:
Tryllekunstneren forteller at han hadde en drøm. Kortene han skulle trylle med, var nemlig blitt blå – faktisk på begge sider. Det er jo ganske fortvilet, spesielt når man skal gjøre et korttriks.
”Si meg, fortsetter tryllekunstneren, henvendt til tilskueren, hvilket kort var det du drømte om i natt”?
Tilskueren, som er med på leken, svarer spontant: ”Kløver 3”!
Etter denne kuriøse innledning, viser tryllekunstneren at kortleken faktisk er blå. På begge sider! Både for- og baksiden vises i det tryllekunstneren sprer kortene ut på bordet. Alt er blått.
”La meg fjerne jokerne”, fortsetter tryllekunstneren (også de er blå på begge sider), og så legger han dem inn i lommeboken, som har ligget på bordet hele tiden.
Men så skjer følgende: Når tryllekunstneren igjen åpner lommeboken noen sekunder senere, har de to jokerne forvandlet seg til ordentlige jokere. Merkelig!
Men hva da med kortene, som også har ligget på bordet hele tiden - kanskje de også har forandret seg --- undrer tryllekunstneren.
Riktig. Kortene er nå forvandlet til ganske så normale spillkort - med blå bakside! Heldigvis - ingen grunn til å bli fortvilet!
Men et kort mangler, konstaterer tryllekunstneren oppgitt, nemlig kløver 3!
Fortsatt ingen grunn til fortvilelse. Kløver 3 ligger i lommeboken!
Wayne Dobson kombinerer to effekter i sitt nye triks, nemlig fargeskiftende kortlek og ”Card to Wallet”. I siste nummer av MUM (august 2011) fikk ”Devastation” meget god kritikk av Jamie Salinas.
Dersom du kjøper trikset, vil du motta en pakke som inneholder en instruktiv DVD, en lommebok i lær, og to ”double-backed cards”. Trikset er lett å gjøre, det er underholdende, og rommer dessuten muligheter for mange interessante tilnærminger.
Jeg bestilte trikset gjennom Pegani, som igjen tok kontakt med distributøren i USA. Pris? 240 danske kroner, og jeg fikk mye igjen for pengene.
Hilsen
Kristine
Tryllekunstneren forteller at han hadde en drøm. Kortene han skulle trylle med, var nemlig blitt blå – faktisk på begge sider. Det er jo ganske fortvilet, spesielt når man skal gjøre et korttriks.
”Si meg, fortsetter tryllekunstneren, henvendt til tilskueren, hvilket kort var det du drømte om i natt”?
Tilskueren, som er med på leken, svarer spontant: ”Kløver 3”!
Etter denne kuriøse innledning, viser tryllekunstneren at kortleken faktisk er blå. På begge sider! Både for- og baksiden vises i det tryllekunstneren sprer kortene ut på bordet. Alt er blått.
”La meg fjerne jokerne”, fortsetter tryllekunstneren (også de er blå på begge sider), og så legger han dem inn i lommeboken, som har ligget på bordet hele tiden.
Men så skjer følgende: Når tryllekunstneren igjen åpner lommeboken noen sekunder senere, har de to jokerne forvandlet seg til ordentlige jokere. Merkelig!
Men hva da med kortene, som også har ligget på bordet hele tiden - kanskje de også har forandret seg --- undrer tryllekunstneren.
Riktig. Kortene er nå forvandlet til ganske så normale spillkort - med blå bakside! Heldigvis - ingen grunn til å bli fortvilet!
Men et kort mangler, konstaterer tryllekunstneren oppgitt, nemlig kløver 3!
Fortsatt ingen grunn til fortvilelse. Kløver 3 ligger i lommeboken!
Wayne Dobson kombinerer to effekter i sitt nye triks, nemlig fargeskiftende kortlek og ”Card to Wallet”. I siste nummer av MUM (august 2011) fikk ”Devastation” meget god kritikk av Jamie Salinas.
Dersom du kjøper trikset, vil du motta en pakke som inneholder en instruktiv DVD, en lommebok i lær, og to ”double-backed cards”. Trikset er lett å gjøre, det er underholdende, og rommer dessuten muligheter for mange interessante tilnærminger.
Jeg bestilte trikset gjennom Pegani, som igjen tok kontakt med distributøren i USA. Pris? 240 danske kroner, og jeg fikk mye igjen for pengene.
Hilsen
Kristine
tirsdag 30. august 2011
Velkommen tilbake
Etter mange ukers ferie og et par hektiske uker med studiestart, ønsker jeg mine blogglesere hjertelig velkommen tilbake. Utover høsten skal jeg dele med dere ikke bare de ting som er relevant for de tryllekunstinteresserte, men også de litt mer personlige tingene. Som for eksempel treningen min frem mot mine opptredener ved et kammermusikalsk festspill i Potsdam, mine tanker rundt det å ta fatt på en ny sesong med ”Hjerne det”, hvor koselig det er ”at fika” på kafé i Lund under magikongressen der, og hva jeg skal med en gullfisk som heter så mye som Nina Victoria Kristine Doris.
Drei Stüberl
Et ”velkommen tilbake” er alltid hyggelig. I sommer ferierte jeg i Dolomittene sammen med mor og far, slik vi har gjort i tretten sommere siden jeg bare var seks år gammel. Vi vender alltid tilbake til de majestetiske hvite fjellene som blir røde i kveldsolen, og der alperoser, liljer og orkideer vokser helt opp til alpingrensen.
I sommer spiste jeg pannekaker på en liten hytte som klorer seg fast i bratta. En hytte, som til tross for å være bitte liten, heter ”De tre stuer”. – Men er det ikke tryllekunstneren fra Norge da, sa pannekakemakeren da hun så meg. Hun kjente meg igjen fra fire år tilbake. Da holdt jeg en forestilling i samfunnshuset i landsbyen Eggen. En landsby som bare har dette samfunnshuset, en kirke, en kneipe og en baker. En tryllende nordmann tilhører sjeldenhetene her nede. Jeg måtte derfor love damen å gjøre et par kunster for hennes gjester som sang, snapset og spiste skinke inne i en av de tre stuene. Med en rosa serviett fra det dekkede bordet, laget jeg både månen og en stjerne! Med bare noen skjulte og hemmelige ferdigheter kunne jeg lage et lite øyeblikk med magi av hverdagens rosa servietter. Slik fikk jeg med meg både et ”Gottes willen”, tilbud om snaps og et varmt velkommen tilbake.
Velkommen tilbake!
Kristine
Drei Stüberl
Et ”velkommen tilbake” er alltid hyggelig. I sommer ferierte jeg i Dolomittene sammen med mor og far, slik vi har gjort i tretten sommere siden jeg bare var seks år gammel. Vi vender alltid tilbake til de majestetiske hvite fjellene som blir røde i kveldsolen, og der alperoser, liljer og orkideer vokser helt opp til alpingrensen.
I sommer spiste jeg pannekaker på en liten hytte som klorer seg fast i bratta. En hytte, som til tross for å være bitte liten, heter ”De tre stuer”. – Men er det ikke tryllekunstneren fra Norge da, sa pannekakemakeren da hun så meg. Hun kjente meg igjen fra fire år tilbake. Da holdt jeg en forestilling i samfunnshuset i landsbyen Eggen. En landsby som bare har dette samfunnshuset, en kirke, en kneipe og en baker. En tryllende nordmann tilhører sjeldenhetene her nede. Jeg måtte derfor love damen å gjøre et par kunster for hennes gjester som sang, snapset og spiste skinke inne i en av de tre stuene. Med en rosa serviett fra det dekkede bordet, laget jeg både månen og en stjerne! Med bare noen skjulte og hemmelige ferdigheter kunne jeg lage et lite øyeblikk med magi av hverdagens rosa servietter. Slik fikk jeg med meg både et ”Gottes willen”, tilbud om snaps og et varmt velkommen tilbake.
Velkommen tilbake!
Kristine
fredag 1. juli 2011
Teatervitenskap og Jeff McBride
At jeg studerer medisin, er gammelt nytt. Men vel to år inn i legestudiet følte jeg at noe vesentlig manglet. Mennesket er mer enn sine lungelapper og kolesterolverdier. Hva er det mennesket gjør når det ikke ligger sykt eller er dødt? Kanskje er ikke, og bør ikke medisinen være førstevalget når man vil lære noe om mennesket?
Da disse spørsmålene dukket opp, bestemte jeg meg for å bevege meg litt utenfor det medisinske fakultetet. Så ved siden av to eksamener i medisin,har jeg også avlagt en eksamen i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo med beste karakter. Det var deilig!
Som et overskuddsfenomen - con amore - har jeg fordypet meg i teaterhendelser i teori og praksis, som det heter. Noe av det beste, foruten intense samtaler med likesinnede over epler og pensum, var at jeg fikk skrive en oppgave om en av mine mentorer, Jeff McBride. Jeg har forsøkt å plassere hans eiendommelige kunst, der teater møter magi, maske og mime, i en teaterhistorisk sammenheng. Deretter har jeg skrevet en oppgave om performance - det at alle menneskelige handlinger har noe performativt i seg: enten disse handlingene er å stå på en scene og opptre, forberede seg på et styremøte, eller invitere en du er begeistret for på kaffe!
Begge oppgavene kan den interesserte leser få tilgang til på min hjemmeside under menyen Ekstra og deretter velge Drama.
Har du selv kommentarer og innspill, blir jeg gjerne med på en diskusjon. Men de personer som tidligere har ytret at mitt publikum bare er eplebønder og at jeg ikke er i stand til å forstå mine egne tekster, vil neppe ha noe utbytte av oppgaven jeg har skrevet.
Til alle dere andre: God lesning.
Kristine
Da disse spørsmålene dukket opp, bestemte jeg meg for å bevege meg litt utenfor det medisinske fakultetet. Så ved siden av to eksamener i medisin,har jeg også avlagt en eksamen i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo med beste karakter. Det var deilig!
Som et overskuddsfenomen - con amore - har jeg fordypet meg i teaterhendelser i teori og praksis, som det heter. Noe av det beste, foruten intense samtaler med likesinnede over epler og pensum, var at jeg fikk skrive en oppgave om en av mine mentorer, Jeff McBride. Jeg har forsøkt å plassere hans eiendommelige kunst, der teater møter magi, maske og mime, i en teaterhistorisk sammenheng. Deretter har jeg skrevet en oppgave om performance - det at alle menneskelige handlinger har noe performativt i seg: enten disse handlingene er å stå på en scene og opptre, forberede seg på et styremøte, eller invitere en du er begeistret for på kaffe!
Begge oppgavene kan den interesserte leser få tilgang til på min hjemmeside under menyen Ekstra og deretter velge Drama.
Har du selv kommentarer og innspill, blir jeg gjerne med på en diskusjon. Men de personer som tidligere har ytret at mitt publikum bare er eplebønder og at jeg ikke er i stand til å forstå mine egne tekster, vil neppe ha noe utbytte av oppgaven jeg har skrevet.
Til alle dere andre: God lesning.
Kristine
onsdag 29. juni 2011
Kristine til Den kulturelle skolesekken for andre gang
Jeg er reengasjert av Den kulturelle skolesekken for skoleåret 2011/12. Også denne gangen skal prosjektet handle om magi og medisin.
Som de fleste vet, er den kulturelle skolesekken en nasjonal satsing som skal bidra til at elever i skolen får møte profesjonell kunst og kultur av alle slag. Satsingen forutsetter et samarbeid mellom kultur- og skolesektoren.
Prosjektet skal handle om optiske illusjoner, magi og den menneskelige hjernen. Det spørsmål vi stiller, er: hvorfor er den menneskelige hjerne så lett å lure? Som tryllekunstner arbeider jeg ut fra devisen: ”Det dere ser jeg gjør, gjør jeg ikke, og det jeg gjør, ser dere ikke.” Med andre ord: sanseapparatet er lett å lure. Som tryllekunstner vet jeg at sanseorganene ikke alltid er så fintmerkende at de registrerer alle stimuli. Derfor tenker jeg bestandig: Hvor lite skal det til for at stimulus overhodet skal kunne oppdages? Helt bevisst bruker jeg metoder og grep som gjør at tilskuerens sanseapparat ikke registrerer det jeg gjør. De avgjørende ”operasjoner” jeg utfører for å skape en effekt, ligger nemlig under publikums oppmerksomhetsterskel!
Hvorfor ser ikke folk disse operasjonene? Det er nettopp dette spørsmål Den kulturelle skolesekken nå akter å utforske. Målgruppen er lærere og elever. At jeg nå skal lønnes over kulturbudsjettet en periode for å ”lure folk”, er gøy. For 500 år siden ville jeg vært brent på bålet!
Kristine
Som de fleste vet, er den kulturelle skolesekken en nasjonal satsing som skal bidra til at elever i skolen får møte profesjonell kunst og kultur av alle slag. Satsingen forutsetter et samarbeid mellom kultur- og skolesektoren.
Prosjektet skal handle om optiske illusjoner, magi og den menneskelige hjernen. Det spørsmål vi stiller, er: hvorfor er den menneskelige hjerne så lett å lure? Som tryllekunstner arbeider jeg ut fra devisen: ”Det dere ser jeg gjør, gjør jeg ikke, og det jeg gjør, ser dere ikke.” Med andre ord: sanseapparatet er lett å lure. Som tryllekunstner vet jeg at sanseorganene ikke alltid er så fintmerkende at de registrerer alle stimuli. Derfor tenker jeg bestandig: Hvor lite skal det til for at stimulus overhodet skal kunne oppdages? Helt bevisst bruker jeg metoder og grep som gjør at tilskuerens sanseapparat ikke registrerer det jeg gjør. De avgjørende ”operasjoner” jeg utfører for å skape en effekt, ligger nemlig under publikums oppmerksomhetsterskel!
Hvorfor ser ikke folk disse operasjonene? Det er nettopp dette spørsmål Den kulturelle skolesekken nå akter å utforske. Målgruppen er lærere og elever. At jeg nå skal lønnes over kulturbudsjettet en periode for å ”lure folk”, er gøy. For 500 år siden ville jeg vært brent på bålet!
Kristine
Abonner på:
Innlegg (Atom)