onsdag 19. september 2012
Fire magikere i et fransk slott
Når man ikke har lest noe fra min penn på evigheter, kan man anta at jeg ikke har noe å fortelle, eller stikk motsatt, at jeg har opplevd så mye at jeg selv knapt makter å finne ord for alt. Opplevelsene har hopet seg opp, ja nesten kjedekollidert de siste månedene. Der jeg skulle fortelle om Kammermusikkfestivalen i Stavanger, fikk jeg kyssesyken og reiste til Frankrike. Siden jeg i dag reiser til Bristol, må jeg skynde meg. Jeg må skynde meg å fortelle om den magiske opplevelsen i slottet ved Dordogneelven slik at den ikke drukner i nye inntrykk:
Det var en gang et staselig slott med myke himmelsenger, gobeliner, rustninger og peiser så store at man kunne stå oppreist inne i dem og klappe i hendene holdt man dem over hodet. Til dette slottet kom det fire narrer på besøk. Ja, fire magikere møttes med det mål før øyet, å målbinde familien som bodde i slottet og deres venner.
Ja, dette er ikke noe eventyr, bare helt eventyrlig! Fra Amerika kom det to magikere. Den ene heter Bob Sheets og den andre heter Mark Setteducatti. Mark er først og fremst en ekte oppfinner og har funnet opp leker og spill som finnes i de fleste norske og europeiske hjem! Fra Sverige kom den legendariske Lennart Green – han som får folk til å hyle av overraskelse og begeistring der matematiske mirakler oppstår fra kaos. Og til sist, hun som aldri reiser til eller fra et sted uten å etterlate seg masser av snø, Kristine (meg altså).
Slottet fra tolvhundretallet eies av en berømt britisk-amerikansk familie som gjerne vil fremstå anonyme. Likevel fyller de hjemmet sitt med gode venner og venner de ennå ikke kjenner. Så grilles det på slottsbalkongen; deilige franske spesialiteter pakket inn i amerikansk Barbecue-style. Gjestene; professorer i arkeologi og kunst, håndverkere, franske naboer som hverken forstår eller snakker engelsk, men stadig klapper i hendene og roper “Magnifique”, og de fire magikerne.
To store saler, den ene en dagligstue og den andre spisestue ble fylt av yre gjester. For etter grillingen fikk de oppleve Lennart gjøre de kunster som har gjort ham til verdensmester, Bob forbløffe gjestene med stor innlevelse i sine magiske fortellinger oversatt til fransk av husets vertinne og at Mark demonstrerte noen av sine oppfinnelser. Selv lå jeg på en sjeselong og hvilte. Kyssesyken begrenset utholdenheten min. Jeg skulle først opptre etter desserten – grillede Marshmallow og Champagne - eller som verten sa; først skal vi ha dessert og så skal vi ha dessert!
For ganske riktig. I den største salen, foran en peis som jeg nesten forsvant inn i, tok jeg i mot sprudlende venner jeg ikke kjente, men som tok nydelig imot nordboeren. Med applaus, kyss på hånd og kinn, med lovord om at jeg var velkommen tilbake når det måtte være, ble kvelden avsluttet med fyrverkeri. Et fyrverkeri som magikerne, vert og vertinne fikk nyte helt alene da festen var over og gjestene dratt. Det ble avslutningen på en strålende aften og starten på fire deilige feriedager i trøflenes og slottenes land.
Padling på Dordogneelven med utsikt til slottet.
Lennart Green
Bob Sheets
tirsdag 3. januar 2012
Møte med en helt: Jeff McBride i Lund november 2011
På årets siste dag pleier jeg å gå gjennom alle de gode minnene fra året som ebber ut og samtidig se på heltesamlingen min: alle de personer jeg inspireres av og som gir trygghet bare fordi de er. Jeg antydet nylig at jeg har tre idoler å måle meg selv opp mot. Den første presenterer jeg her nå. De andre følger siden.
Han ble min mentor den gang jeg bare var 16 år. Jeff McBride, mannen med de eksotiske antrekkene som dufter av røkelse, har jeg besøkt i Las Vegas mang en gang. I hjemmet hans, der postkassen er pyntet med fargesterke masker og røkelsen river, har jeg blitt trent i fekting i sokkelesten under hagens palmetrær. Jeff har ropt takten mens jeg har danset med vifter og spiddet hjerteress til langt forbi smertegrensen. Så har vi gjort alt om igjen. Og på sofaen hans har jeg ligget og hvilt før han har lagt seg ved siden av meg og vi har blåst såpebobler. Jeff har trent sin elev godt siden første møte i 99. Noen års opphold fordi eleven er travel med opptredener og studier, ble endelig avbrutt av en hjertelig gjenforening i Lund i høst.
Hva gjør man så etter å ikke ha sett hverandre på lang tid? Det er ikke bare enkelt å få samtalt med en mann alle vil ha en flik av, enten det er et bilde, en autograf eller bare å få vist seg frem. Men Jeff og jeg visste råd: Backstage var vi alene, og jeg fikk brette tørklær og samle papirsommerfugler mens vi oppdaterte hverandre om våre liv. Så ble det utveksling av gaver. Jeg hadde med meg eksamensoppgaven i teatervitenskap. Han ble nok litt sjenert av å ha blitt universitetspensum. Men samtaler inn i natten og grytidlig frokost, gav oss den tiden vi trengte for å oppdatere, utveksle og planlegge nye transaksjoner mellom lærer og elev. Om ikke lenge blir det atter trening til trommer og røkelse i Nevadaørkenen.
Han ble min mentor den gang jeg bare var 16 år. Jeff McBride, mannen med de eksotiske antrekkene som dufter av røkelse, har jeg besøkt i Las Vegas mang en gang. I hjemmet hans, der postkassen er pyntet med fargesterke masker og røkelsen river, har jeg blitt trent i fekting i sokkelesten under hagens palmetrær. Jeff har ropt takten mens jeg har danset med vifter og spiddet hjerteress til langt forbi smertegrensen. Så har vi gjort alt om igjen. Og på sofaen hans har jeg ligget og hvilt før han har lagt seg ved siden av meg og vi har blåst såpebobler. Jeff har trent sin elev godt siden første møte i 99. Noen års opphold fordi eleven er travel med opptredener og studier, ble endelig avbrutt av en hjertelig gjenforening i Lund i høst.
Hva gjør man så etter å ikke ha sett hverandre på lang tid? Det er ikke bare enkelt å få samtalt med en mann alle vil ha en flik av, enten det er et bilde, en autograf eller bare å få vist seg frem. Men Jeff og jeg visste råd: Backstage var vi alene, og jeg fikk brette tørklær og samle papirsommerfugler mens vi oppdaterte hverandre om våre liv. Så ble det utveksling av gaver. Jeg hadde med meg eksamensoppgaven i teatervitenskap. Han ble nok litt sjenert av å ha blitt universitetspensum. Men samtaler inn i natten og grytidlig frokost, gav oss den tiden vi trengte for å oppdatere, utveksle og planlegge nye transaksjoner mellom lærer og elev. Om ikke lenge blir det atter trening til trommer og røkelse i Nevadaørkenen.
onsdag 7. desember 2011
Mine helter
Mine helter er skikkelser jeg har fortellinger om. De er personer jeg har ilagt de fineste egenskaper. De kan være mine usynlige venner. Og de er mine oppdragere og meterkonstanten jeg måler alt opp i mot.
De er tre stykker. Den første slo sin trygge vinge rundt meg og trente meg sakte opp i det magiske. Han hvisket sine klokeste ord og så hvordan eleven hermet etter sin mester. Den andre kom fra en verden av sterke lys og eksotiske rytmer og ledet meg inn på ukjente gangveier i det magiske teater. Den tredje er ridderen og drakedreperen. Mannen som løftet det syke pikebarn ut av døden og kledde på henne medisinens kappe.
Så står de der disse tre: mesteren, magikeren og medisineren. Hvem de er, vil du snart få se. Følg med!
De er tre stykker. Den første slo sin trygge vinge rundt meg og trente meg sakte opp i det magiske. Han hvisket sine klokeste ord og så hvordan eleven hermet etter sin mester. Den andre kom fra en verden av sterke lys og eksotiske rytmer og ledet meg inn på ukjente gangveier i det magiske teater. Den tredje er ridderen og drakedreperen. Mannen som løftet det syke pikebarn ut av døden og kledde på henne medisinens kappe.
Så står de der disse tre: mesteren, magikeren og medisineren. Hvem de er, vil du snart få se. Følg med!
torsdag 10. november 2011
Ut og lær
For å bli en god kunstner selv, skal man observere andre kunstnere. Det mente i alle fall den nå avdøde skuespilleren og magikeren Ali Bongo. Jeg traff ham i Skottland da vi begge opptrådte ved Stirling Castle. Foruten å være opptatt av å spise tranpiller, formante Ali Bongo alle til å gå og se så mye teater, film og musikaler som overhode mulig. Både god og dårlig scenekunst kan man lære noe av.
I disse dager kan du oppleve et lite stykke godt teater på en kafé nær deg – i hvert fall dersom du bor i Oslo. Teatergruppen Plastic Fantastic har laget et teaterstykke om det å være på kafé, og stykket spilles nettopp på kafeer. Jeg dro på Gram Kafé på Sagene for å se om det var noe jeg kunne lære. Det var det.
Vi som er magikere er ofte flaut opptatt av backdrops, gullamé og transportable lydanlegg. Jo mer usikre vi er, desto mer utstyr har vi. Kanskje er det derfor en del tryllekunstnere fremstår som ”Harry” og tunge på labben i folks bevissthet. Alle kjenner uttrykket ”all verden er en scene” som vi har lært av Shakespeare. Scenen kan være en kafé, et festpyntet bord hos en bekjent, eller to åpne håndflater til en du ikke kjenner, men likevel vil være med deg i å skape noe magisk. Det er det siste som er viktig, nemlig at den andre gjøres til en medskaper av kunsten. Med andre ord, at tilskueren ikke bare skal se, bli lurt og få dosert noe du liker, men ved hjelp av sin egen forestillingsevne kan få skape et lite glansbilde, et lite stykke kunst i hverdagen.
Det gjorde teatergruppen med sin forestilling. Fordi jeg jo var en kafegjest, ble jeg på et usynlig vis også en aktør i stykket. Hvordan hadde stykket virket på de andre dersom jeg ikke var der, eller dersom de lubne venninnene i like skjørt som spiste like store stykker brownie var erstattet med en mager, blek mann som bare ville ha et eple? Levende kunst?
Kristine
I disse dager kan du oppleve et lite stykke godt teater på en kafé nær deg – i hvert fall dersom du bor i Oslo. Teatergruppen Plastic Fantastic har laget et teaterstykke om det å være på kafé, og stykket spilles nettopp på kafeer. Jeg dro på Gram Kafé på Sagene for å se om det var noe jeg kunne lære. Det var det.
Vi som er magikere er ofte flaut opptatt av backdrops, gullamé og transportable lydanlegg. Jo mer usikre vi er, desto mer utstyr har vi. Kanskje er det derfor en del tryllekunstnere fremstår som ”Harry” og tunge på labben i folks bevissthet. Alle kjenner uttrykket ”all verden er en scene” som vi har lært av Shakespeare. Scenen kan være en kafé, et festpyntet bord hos en bekjent, eller to åpne håndflater til en du ikke kjenner, men likevel vil være med deg i å skape noe magisk. Det er det siste som er viktig, nemlig at den andre gjøres til en medskaper av kunsten. Med andre ord, at tilskueren ikke bare skal se, bli lurt og få dosert noe du liker, men ved hjelp av sin egen forestillingsevne kan få skape et lite glansbilde, et lite stykke kunst i hverdagen.
Det gjorde teatergruppen med sin forestilling. Fordi jeg jo var en kafegjest, ble jeg på et usynlig vis også en aktør i stykket. Hvordan hadde stykket virket på de andre dersom jeg ikke var der, eller dersom de lubne venninnene i like skjørt som spiste like store stykker brownie var erstattet med en mager, blek mann som bare ville ha et eple? Levende kunst?
Kristine
lørdag 29. oktober 2011
Alexx Alexxander - en anmeldelse av "A Night of Illusions"
Endelig har jeg sett showet så mange har uttalt seg om: A Night of Illusions på Edderkoppen Teater 28. oktober 2011.
Skal man skrive en teaterkritikk, eller anmelde en hvilken som helst performance, kan man ikke bare se på forestillingen alene. Man må også se på brosjyrematerialet, annonsene og innredningen i foajeen. Alt er ”performance”, som det heter. I hele høst har jeg sett plakater av Alexx i helfigur, dynamiske klipp fra showet hans på storskjermer og lekre pamfletter diverse steder. Alexx Alexxander har investert mye i å etablere fortellingen om seg selv – magikongen - for å sitere Tønsberg blad.
Man kunne derfor frykte at han ville gå i større sko enn dem han kan fylle. Selv var jeg redd han skulle kreere en rolle som illusjonist han ikke kunne leve opp til. Det skjedde ikke. Alexx Alexxander fremstår nemlig som svært ekte, nær og varm på scenen. Man får møte en veldig god gutt, som er glad i magien sin. For de av oss som også kjenner hans bakgrunn, er det vanskelig å ikke bli rørt av denne unge mannens ansikt som utstråler så mye glede og ungdommelig kraft gjennom hele showet.
Jeg fant nemlig ingen av de pinlige faktene og flaue vitsene tryllekunstnere ellers er fryktet for. Alexx har en pen stemme som han vet hvordan skal moduleres. Språket er velpleiet, ordtilfanget variert og fritt for klisjeer. Dessuten kommuniserer Alexx Alexander ubundet hyggelig med alle de han har hjelp av fra salen, enten disse er barn eller voksne. Ja, Alexx er til og med veldig god til å flørte på en festlig og søt måte ut skjemmende kroppsspråk og mimikk.
Det er liten tvil om at Alexxander er meget god på illusjoner. Det er her han har sin styrke, synes jeg. Eleganse, kjapphet og stil preger hans fremføringer. Det er denne spesialiteten Alexxander bør dyrke videre. I Norge sees illusjoner først og fremst på TV. Vi trenger en illusjonist, og vi trenger Alexxander. Drømmen måtte derfor være å få en regissør og koreograf til å arbeide med Alexx og hans medarbeidere på scenen slik at tempo, bevegelse, illusjon og estetikk virkelig kan forenes til en kunstform som Alexx blir alene om. Ser vi på Hans Kloks show, finner vi et formidabelt tempo der den ene sterke illusjonen avføder den andre. Heseblesende, ja vel, men moderne og imponerende. Dette vil den nye generasjonen illusjonspublikum gjerne se mer av. Dette ligger i tiden, og jeg håper Alexxander vil kaste seg over det.
Noe regihjelp har Alexxander allerede hatt. Det er slettes ikke dårlig. Åpningen med filmen som tar oss gjennom magiens historie, etterfulgt av Alexx Alexxanders entre, er rett og slett meget god. A Night of Illusions har tatt mål av seg å ta oss med tilbake i tid til tidlig på 1900-tallet. Jeg synes de lykkes. Allerede i foajeen, der kandelabre brennes og små gammelkoselige begynnertriks er til salgs, fylles man med nostalgi og forventning. Fargene og musikken av Grieg, Orff og Debussy, setter oss inn i en hyggelig atmosfære - litt den samme lune og sjarmerende koloritten som man gjenfinner på filmen The Illusionist. Hvem skulle tro at et illusjonsshow skulle ha så mye sjarme! Mye av sjarmen ligger også i at showet likevel ikke er helt ferdig. Skuespillertalentet i Alexx må lokkes mer frem, regien bør være mer omfattende og showet tettere med høydepunkter.
Alexander er meget ung. Han har mye potensiale i seg. Med de rette støttesspillerne kan han vokse og bli en spennende illusjonist av stort format!
Misunnelsen som har avfødt sure oppstøt fra gamle, langt mindre dynamiske herrer i magien, må Alexxander ta som et komplement. Alexx Alexxander er nemlig flinkere, penere og modigere enn noen andre!
Og til dem som måtte kritisere Alexxanders mot, vil jeg sitere Søren Kierkegaard: ”Ens livs autentisitet bestemmes av graden av risiko”.
Kristine Hjulstad
Legestudent og magiker
Skal man skrive en teaterkritikk, eller anmelde en hvilken som helst performance, kan man ikke bare se på forestillingen alene. Man må også se på brosjyrematerialet, annonsene og innredningen i foajeen. Alt er ”performance”, som det heter. I hele høst har jeg sett plakater av Alexx i helfigur, dynamiske klipp fra showet hans på storskjermer og lekre pamfletter diverse steder. Alexx Alexxander har investert mye i å etablere fortellingen om seg selv – magikongen - for å sitere Tønsberg blad.
Man kunne derfor frykte at han ville gå i større sko enn dem han kan fylle. Selv var jeg redd han skulle kreere en rolle som illusjonist han ikke kunne leve opp til. Det skjedde ikke. Alexx Alexxander fremstår nemlig som svært ekte, nær og varm på scenen. Man får møte en veldig god gutt, som er glad i magien sin. For de av oss som også kjenner hans bakgrunn, er det vanskelig å ikke bli rørt av denne unge mannens ansikt som utstråler så mye glede og ungdommelig kraft gjennom hele showet.
Jeg fant nemlig ingen av de pinlige faktene og flaue vitsene tryllekunstnere ellers er fryktet for. Alexx har en pen stemme som han vet hvordan skal moduleres. Språket er velpleiet, ordtilfanget variert og fritt for klisjeer. Dessuten kommuniserer Alexx Alexander ubundet hyggelig med alle de han har hjelp av fra salen, enten disse er barn eller voksne. Ja, Alexx er til og med veldig god til å flørte på en festlig og søt måte ut skjemmende kroppsspråk og mimikk.
Det er liten tvil om at Alexxander er meget god på illusjoner. Det er her han har sin styrke, synes jeg. Eleganse, kjapphet og stil preger hans fremføringer. Det er denne spesialiteten Alexxander bør dyrke videre. I Norge sees illusjoner først og fremst på TV. Vi trenger en illusjonist, og vi trenger Alexxander. Drømmen måtte derfor være å få en regissør og koreograf til å arbeide med Alexx og hans medarbeidere på scenen slik at tempo, bevegelse, illusjon og estetikk virkelig kan forenes til en kunstform som Alexx blir alene om. Ser vi på Hans Kloks show, finner vi et formidabelt tempo der den ene sterke illusjonen avføder den andre. Heseblesende, ja vel, men moderne og imponerende. Dette vil den nye generasjonen illusjonspublikum gjerne se mer av. Dette ligger i tiden, og jeg håper Alexxander vil kaste seg over det.
Noe regihjelp har Alexxander allerede hatt. Det er slettes ikke dårlig. Åpningen med filmen som tar oss gjennom magiens historie, etterfulgt av Alexx Alexxanders entre, er rett og slett meget god. A Night of Illusions har tatt mål av seg å ta oss med tilbake i tid til tidlig på 1900-tallet. Jeg synes de lykkes. Allerede i foajeen, der kandelabre brennes og små gammelkoselige begynnertriks er til salgs, fylles man med nostalgi og forventning. Fargene og musikken av Grieg, Orff og Debussy, setter oss inn i en hyggelig atmosfære - litt den samme lune og sjarmerende koloritten som man gjenfinner på filmen The Illusionist. Hvem skulle tro at et illusjonsshow skulle ha så mye sjarme! Mye av sjarmen ligger også i at showet likevel ikke er helt ferdig. Skuespillertalentet i Alexx må lokkes mer frem, regien bør være mer omfattende og showet tettere med høydepunkter.
Alexander er meget ung. Han har mye potensiale i seg. Med de rette støttesspillerne kan han vokse og bli en spennende illusjonist av stort format!
Misunnelsen som har avfødt sure oppstøt fra gamle, langt mindre dynamiske herrer i magien, må Alexxander ta som et komplement. Alexx Alexxander er nemlig flinkere, penere og modigere enn noen andre!
Og til dem som måtte kritisere Alexxanders mot, vil jeg sitere Søren Kierkegaard: ”Ens livs autentisitet bestemmes av graden av risiko”.
Kristine Hjulstad
Legestudent og magiker
torsdag 27. oktober 2011
Treffpunkt
Fra garderoben hører jeg den syngende lyden av lykkelige barnestemmer. Surrende, kurrende snakker de om alt det forunderlige de ser i verden. Med strake knær på gulvet og biter av myke muffins i munnen, er de sammen med mor eller far for å se magi med meg. Jeg gleder meg til å treffe dem - ta dem med inn i den magien jeg elsker, men mest gleder jeg meg til å bli dratt med inn i barnets bevissthet. Bare jeg vet at det er barna som i sin lek er de ekte tryllekunstnerne. Den tanken er de for unge til å forstå. Men vi treffes likevel i tre kvarter der vi deler av hverandres tryllekunst. Og det er godt.
Noen dager senere regner det. I et lite rom på Radiumhospitalet sitter fem barn. De skal også se på min magi, men de har selv mistet sin egen. De er urolige, men innadvendte. Latteren er sliten og et ekko om en lykkeligere barndom de aldri kan vende tilbake til. Jeg vet hvordan det føles – at minnene fra ens egen barndom blir så fjerne at det knapt føles som om de tilhører en selv. Jeg forteller at jeg var syk. At det var godt å ha en hobby. Så prater vi litt om det og kan bli sittende stille sammen en liten stund. Men disse barna er ikke selv syke. De har mistet en mamma eller pappa i kreft. De trenger å treffe hverandre og andre som forstår.
Men selv om vi lo svakt og delte noen historier, traff vi hverandre aldri helt. For jeg kan gå hjem til både mor og far: en pappa som lærer seg nye trylletriks for å vise meg når jeg kommer hjem til helgen, og en bollebakende mamma.
Treffpunkt er et tilbud for barn som er pårørende til kreftsyke foreldre. Kjenner du barn som kunne trenge et slikt tilbud, ta kontakt med Kreftforeningen på tlf 07877.
Kristine
Noen dager senere regner det. I et lite rom på Radiumhospitalet sitter fem barn. De skal også se på min magi, men de har selv mistet sin egen. De er urolige, men innadvendte. Latteren er sliten og et ekko om en lykkeligere barndom de aldri kan vende tilbake til. Jeg vet hvordan det føles – at minnene fra ens egen barndom blir så fjerne at det knapt føles som om de tilhører en selv. Jeg forteller at jeg var syk. At det var godt å ha en hobby. Så prater vi litt om det og kan bli sittende stille sammen en liten stund. Men disse barna er ikke selv syke. De har mistet en mamma eller pappa i kreft. De trenger å treffe hverandre og andre som forstår.
Men selv om vi lo svakt og delte noen historier, traff vi hverandre aldri helt. For jeg kan gå hjem til både mor og far: en pappa som lærer seg nye trylletriks for å vise meg når jeg kommer hjem til helgen, og en bollebakende mamma.
Treffpunkt er et tilbud for barn som er pårørende til kreftsyke foreldre. Kjenner du barn som kunne trenge et slikt tilbud, ta kontakt med Kreftforeningen på tlf 07877.
Kristine
fredag 14. oktober 2011
Verdens beste magikongress
La oss slå det fast en gang for alle; Magic Weekend i Lund er verdens beste kongress for magikere. Dette er ikke ord jeg kommer med i ren eufori etter årets begivenhet, men disse blir sagt av internasjonale artister som kommer hit for å opptre, av publikummere og veltrente kongressløver. Jeg bare føyer meg i rekken blant beundrere av de menneskene som gjennom 25 år har bygget opp en magisk oase i universitetsbyen Lund. Ja, i år feiret Magic Weekend sine 25 år og hvilken fest det ble!
Innovasjon
Hvorfor er akkurat denne best? Svaret er ganske enkelt: innovasjon. Arrangørene byr oss hverken klamme bedrevitende tryllenerder blant artistene, eller kjedelige kvasimesterskap, men det beste av artister fra verdensscenen av performance-artister. Jeg bruker dette begrepet bevisst, selv om det ikke finnes en god nordisk oversettelse av performance. Men det er performance vi får se. God scenekunst rett og slett. Om det er tryllekunst, teater eller standup artistene bedriver blir, satt litt på spissen, irrelevant i forhold til den magien de skaper på scenen gjennom sin kommunikasjon med publikum, sitt nærvær på scenen og tolkninger av tryllekunsten.
Et prakteksempel er den herlige Andrew Goldenhersch. Etter hans show på fredag kikket Jan Gallo og jeg på hverandre og spurte oss; hva var dette? Vi klarte ikke helt plassere eller kategorisere det vi hadde sett, men konkluderte raskt med at mannen var den fødte entertainer. Med sin pene, lave stemme og velpleide språk, holdt han forsamlingen i spenning og økende beundring der han presenterte noen av magiens riktig gamle effekter på en helt ny måte. Han var alene på en nesten tom scene. Magien lå i hans overraskende tolkninger av effekter som Misers Dream, svelging av synåler og utbryting fra tvangstrøye. Dette er effekter det nesten burde være forbudt å utføre av ordinære tryllekunstnere, så lenge de skal bruke bestefars presentasjonsform. Å bryte ut av en tvangstrøye med et egg i hver hånd uten å knuse disse, var premisset Goldenhersch ga oss i sin tolkning. At eggene forvandlet seg til levende høner i det han slipper ut av trøyen, var en selvfølge for Goldenhersch. Mannen fikk stående applaus!
Akademia i magi
De fleste applauser denne helgen ble avgitt stående til plystring og bravorop. Lørdagens show sitter i som det beste showet kongressen har hatt siden jeg deltok for første gang i 1999. Fellesnevneren for alle kunstnerne er, foruten innovasjon, utdannelse. I fjor fikk vi møte magi som universitetsfag der det kom universitetsutdannede koreanske tusenkunstnere og tok oss med storm. I år er det den kinesiske Ma Yanyan som har gitt oss noe å tenke på. Ikke bare var hun en fremragende kortmanipulatør, men hun danset en vakker og krevende ballett til sine produksjoner av kort og parasoller. Det var en føttenes og hendenes ballett som ble forent til et helt spesielt kunstuttrykk.
Eric Buss er også et navn verdt å merke seg. En genuin lekenhet preget hans opptreden, som var tuftet på prinsipper innen improvisasjonsteater slik han har studert det ved teaterskolen Second City i Hollywood. Til musikk av Strauss produserte han et hundretalls tøyormer til stor begeistring i salen.
Det er mange og mye som fortjener omtale. Men til sist vil jeg nevne en person. Det er fordi han var først. Jeg mener selvsagt Flip fra Nederland. For siste gang viste han sin berømte akt med manipulasjonseffekter med tryllestaver - en skildring som ikke dekker det flotte han faktisk utretter på scenen. På en tid der andre stod i livkjole og gjorde duer, endret Flip uttrykket for tryllekunstneren gjennom sin avantgardistiske stil. En stil som er grunnlaget for mange av dagens manipulasjonsakter. Men Flip var først. Tusen takk, Flip!
Bravo
Tidenes beste Magic Weekend er over. Jeg forventer ikke at årets storslåtte program skal toppes til neste år. Men dette er sikkert: kongressen har etablert seg som et enestående sted for faglig inspirasjon og innovasjon for oss utøvere og som en varm, fargerik og hjertelig møteplass for magiens venner. At nordmennene er i et ekstremt mindretall, forvirrer meg i det jeg roper et hipp hurra for jubilanten, og et bravo, bravo til Gay Ljungberg og hans medarbeidere.
Kristine Hjulstad
Innovasjon
Hvorfor er akkurat denne best? Svaret er ganske enkelt: innovasjon. Arrangørene byr oss hverken klamme bedrevitende tryllenerder blant artistene, eller kjedelige kvasimesterskap, men det beste av artister fra verdensscenen av performance-artister. Jeg bruker dette begrepet bevisst, selv om det ikke finnes en god nordisk oversettelse av performance. Men det er performance vi får se. God scenekunst rett og slett. Om det er tryllekunst, teater eller standup artistene bedriver blir, satt litt på spissen, irrelevant i forhold til den magien de skaper på scenen gjennom sin kommunikasjon med publikum, sitt nærvær på scenen og tolkninger av tryllekunsten.
Et prakteksempel er den herlige Andrew Goldenhersch. Etter hans show på fredag kikket Jan Gallo og jeg på hverandre og spurte oss; hva var dette? Vi klarte ikke helt plassere eller kategorisere det vi hadde sett, men konkluderte raskt med at mannen var den fødte entertainer. Med sin pene, lave stemme og velpleide språk, holdt han forsamlingen i spenning og økende beundring der han presenterte noen av magiens riktig gamle effekter på en helt ny måte. Han var alene på en nesten tom scene. Magien lå i hans overraskende tolkninger av effekter som Misers Dream, svelging av synåler og utbryting fra tvangstrøye. Dette er effekter det nesten burde være forbudt å utføre av ordinære tryllekunstnere, så lenge de skal bruke bestefars presentasjonsform. Å bryte ut av en tvangstrøye med et egg i hver hånd uten å knuse disse, var premisset Goldenhersch ga oss i sin tolkning. At eggene forvandlet seg til levende høner i det han slipper ut av trøyen, var en selvfølge for Goldenhersch. Mannen fikk stående applaus!
Akademia i magi
De fleste applauser denne helgen ble avgitt stående til plystring og bravorop. Lørdagens show sitter i som det beste showet kongressen har hatt siden jeg deltok for første gang i 1999. Fellesnevneren for alle kunstnerne er, foruten innovasjon, utdannelse. I fjor fikk vi møte magi som universitetsfag der det kom universitetsutdannede koreanske tusenkunstnere og tok oss med storm. I år er det den kinesiske Ma Yanyan som har gitt oss noe å tenke på. Ikke bare var hun en fremragende kortmanipulatør, men hun danset en vakker og krevende ballett til sine produksjoner av kort og parasoller. Det var en føttenes og hendenes ballett som ble forent til et helt spesielt kunstuttrykk.
Eric Buss er også et navn verdt å merke seg. En genuin lekenhet preget hans opptreden, som var tuftet på prinsipper innen improvisasjonsteater slik han har studert det ved teaterskolen Second City i Hollywood. Til musikk av Strauss produserte han et hundretalls tøyormer til stor begeistring i salen.
Det er mange og mye som fortjener omtale. Men til sist vil jeg nevne en person. Det er fordi han var først. Jeg mener selvsagt Flip fra Nederland. For siste gang viste han sin berømte akt med manipulasjonseffekter med tryllestaver - en skildring som ikke dekker det flotte han faktisk utretter på scenen. På en tid der andre stod i livkjole og gjorde duer, endret Flip uttrykket for tryllekunstneren gjennom sin avantgardistiske stil. En stil som er grunnlaget for mange av dagens manipulasjonsakter. Men Flip var først. Tusen takk, Flip!
Bravo
Tidenes beste Magic Weekend er over. Jeg forventer ikke at årets storslåtte program skal toppes til neste år. Men dette er sikkert: kongressen har etablert seg som et enestående sted for faglig inspirasjon og innovasjon for oss utøvere og som en varm, fargerik og hjertelig møteplass for magiens venner. At nordmennene er i et ekstremt mindretall, forvirrer meg i det jeg roper et hipp hurra for jubilanten, og et bravo, bravo til Gay Ljungberg og hans medarbeidere.
Kristine Hjulstad
Abonner på:
Innlegg (Atom)