Verdens beste og stadig bedre: Magic Weekend i Lund 2012

Da alle superlativene ble brukt i anmeldelsen av fjorårets kongress, føler jeg meg i år nesten målbundet i det jeg går i gang med å skildre årets magibegivenhet. Kongressen som for lengst har blitt Skandinavias magi mekka, kåret jeg til verdens beste kongress i fjor. I år står jeg i fare for å gjenta meg selv: Dette er verdens beste magikongress, i miniformat, men like fullt. Det er to ting som gleder meg. Det ene er det ferdige resultatet i form av show, menyer og seminarister. Det kommer jeg tilbake til. Det andre som gleder meg er anstrengelsen. Den anstrengelsen Ljungberg og Co legger i å bringe store kunstnere og impulser utenfra hjem til Skandinavia. Det er en anstrengelse som sikrer meg høstens gledeligste høydepunkt før julen. Og i anstrengelsen og viljen til å skape noe spesielt, ligger det en trygghet og forsikring om at tryllekunsten tas på alvor. Rett og slett fordi Ljungberg bidrar til at vårt lille miljø ikke tørker ut, men at en vesentlig ild holdes i live – en ild av inspirasjon. Kunsten å gjøre ukjent kjent. Magic Weekend spekulerer ikke i å raske sammen de for tiden mest kjente artistnavnene, for å få folk til å møte opp. I stedet får du følelsen av at vær krok og back- stage er gjennomsøkt og hver revyscene og mesterskap gransket, for å finne frem til de beste kunstnerne innen sin sjanger. Disse var ukjente for oss alle, men nå har de blitt uforglemmelige for oss etter at Ljungberg presenterte sin fangst i tidenes beste Bouillabaisse. Frankrike var årets tema. Det vil si at alle årets artister var hentet fra Frankrike. Dette landet er faktisk hjem for noen av Europas fremste magikere. Et land for øvrig kjent for nysirkus og stor kunstnerisk innovasjon. For den som forstår performancebegrepet i utstrakt forstand, altså ikke begrenset til den enkelte sceneopptreden, men til å omfatte musettspilleren i baren og flaggene i resepsjonen, ble årets konferanse et fortettet lite kunststykke. Litt eufori må tillates! Jeg har nemlig opplevd noe flott som veldig mange av mine norske kolleger gikk glipp av. Fredagens franske fristelser med introduksjon av samtlige artister, var en vakker gest overfor artistene og satte magifesten i gang for deltagere både av og på scenen. Alle fikk de gode følelsene av forventning og spenningsfryd. For aprikoser i rødvin, franske oster og ratatouille skjerpet appetitten før kveldens store overraskelse: en multikunstner! Alt-mulig-mannen: Xavier Mortimer Klarinett, trommer og fiolin. Sjonglering, trylling og pantomime. Diabolo, trekkspill og skyggeteater. Akrobat, trubadur og taskenspiller. Alt dette, og alle disse skikkelsene, finner du i én mann – den unge Xavier Mortimer. I en time og femten minutter er mannen alene på scenen og viser oss skyggenes teater, eller ”L’Ombre Orchestre”, som det heter på fransk. En omfattende opplevelsesrikdom, er det vi erfarer i dette absurde enmannsteater. Et teater som byr oss det surrealistiske og sin egen logikk – en drømmenes logikk. Det er selvsagt deilig at noen kan slå hjul og spille klarinett samtidig, eller var det tamburin? At mannen er talentfull, blir derfor en underdrivelse. Mortimer fortjente selvsagt de spontane stående ovasjonene underveis i forestillingen. Likevel er det et gammelt ordtak som sier at mesteren viser seg i begrensningen. For litt over halvveis i forestillingen var jeg mett. Hans tilfang av triks og knep er så overveldende, men Mortimer klarer ikke å begrense seg. Han vil nemlig by på alt han kan på en gang. Selv om jeg aldri vil glemme at han satt på en stol og sjonglerte diaboloen omkring seg og stolen, er jeg nå så full av inntrykk at jeg ikke klarer å holde alle inntrykkene fra hverandre. Slik risikerer han å utmatte sitt publikum og dermed stå litt i veien for seg selv, mener jeg. Man kan tillate noen brudd på standarddramaturgien, altså den aristoteliske som handler om en begynnelse, en midte og en slutt. Ja, spenningskurve og vendepunkt, rett og slett. Men alt dette manglet hos Mortimer. Litt regihjelp kunne derfor ha fått denne stjernen til virkelig å skinne. Litt inntrykksutmattet beklager jeg at Mortimer skal fortsette sin karriere for Cirque de Soleil heretter og ikke operere på egenhånd. Han er selvsagt et varp for Las Vegas, men den enestående kunstneren, i betydningen kunstneren alene med sin kunst, forsvinner inn i et maskineri. Det er derfor et privilegium å ha fått oppleve dette vidunderbarnet i fri utfoldelse! Show på show. Jeg elsker show. I år fantes det både et formiddagsshow på lørdag i tillegg til galla- showet, samt et formiddagsshow på søndagen. Selv om jeg ikke fikk med meg søndagens show, er det en god ide av arrangørene å servere flere show. Det er stas å underholde, men sannelig er det en fryd å bli underholdt! Lørdagens franske variete kan umulig være noe mindre enn det beste showet Magic Weekend har servert på disse 26 årene. Et vesentlig kvalitetstegn må være at den berømte Lennart Green etter gallashowet konkluderte med at vi ikke hadde sett tryllekunst i seg selv, men kunst. Hver akt i varieteen var perler du lengter etter å få se igjen der kunstneren tar sitt siste farvel med et lykkelig publikum. Tid og rom. Opp og ned. Svart og hvitt. Hva som er hva, er sannelig ikke lett å si når Parenthése Cubique introduserer kubisme i scenekunsten: En enkel pappeske som svever og duver på scenen samtidig som aktørene suges inn og spretter ut av den samme esken. Ikke til å tro. Like vanskelig er det å bedømme sine sanseinntrykk når Zuk og Silhouette stiller opp som tilsynelatende en vanlig vaktmester på jobb og en utstillingsdukke. Men dette lille tablået byr på alt annet enn det opplagte når dukken med ett blir levende og vaktmesteren blir til en dukke! Frysninger på ryggen fikk jeg likevel først når Pierre Xamin på dramatisk, nesten nifst vis fremførte maskekunst fra Sichuan operaen, slik han har lært det i Kina. Som eneste i Europa til å kunne denne eksotiske kunstformen, er han leverandør av helt nye impulser og gir oss publikummere et nytt syn på hva maske er. Da hans titalls uhyggelige masker var dukket opp og siden forsvunnet viste han sitt sanne ansikt – en usedvanlig vakker og sympatisk franskmann! Tangodansende kortmanipulatører fikk vi også se. Smukt, men kanskje hakket for komplisert for aktørene, slik at Kenris og Aurelia ikke nådde frem til sitt publikum med et nærværende blikk. I stedet gjorde de det Stanislavskij advarer mot, nemlig å rette blikket så mye innover og plassere tankene på de neste trinn i akten at de avslører at mer trening må til. Fellesnevneren Ennå er det aktører jeg ikke har nevnt. Som Black Art kunstnerne Les Chapeaux Blancs som er de beste kunstnerne innen denne spesielle magiformen, jeg har sett. Jubelen var så stor etter deres opptreden at ord for å beskrive hva de gjorde, blir fattige. Estetikk er et vesentlig nøkkelord for denne og de øvrige aktene. Skal man heve seg over detaljrikdommen og trekke noen konklusjoner etter å ha sett så mye flott, må man forsøke å se etter en fellesnevner for alle de nevnte kunstnerne. Estetikk, eller billedskjønnhet er et. Kunstner, et annet. Å definere disse to termene er det ikke plass til her. Men la meg si såpass; alle utøverne er sine egne skapende sentrum. Det vil si at de ikke er underlagt en institusjons direktiver, men anvender sine talenter og ideer i dannelsen av et kunstverk som unikt uttrykker dem selv. Men ingen av dem er primært tryllekunstnere. Derimot oppfattes artistene som kunstnere som også gjør magi! Det er en ganske radikal forskjell. Der vi andre er tryllekunstnere og tror dette underholder publikum, står vi i fare for å ta alvorlig feil. Tryllekunst er sjeldent direkte underholdende. Men helgens artister har som kunstnere oppdaget og anvendt tryllingens visuelle potensiale. Ja, de anvender rekvisitter spesifikke for tryllekunsten, men gir disse gjenstandene et meningsinnhold og bruker dem til å hjelpe oss tilskuere inn i fiksjonen. Sammen med rekvisittene blir vi publikummere meddiktere til den fiksjonen som finner sted på scenen. Slik blir vi beveget, skremt, rørt og begeistret for det vi får være med på. På tampen Jeg kunne ha fortsatt. Det er mye å sin når man opplever masse på kort tid. Jeg er ingen stor seminardeltaker. Mitt besøk på salgsmessen ble kort, men dyrt. Sånn skal det være. Jeg fikk likevel alt jeg kunne ønske meg av elegante show og deilig mat. Selv er jeg bestandig nysgjerrig på mat og en lidenskapelig hobbykokk. Derfor er jeg så takknemlig for både fredagens franske buffet samt at festmiddagen fulgte opp meg deilig festmat fra Frankrike. Ikke minst betyr en felles bespisning et rom for fellesskap. Samtalene, sladderen, rådene, latteren og gjensynet utgjør en stor del av opplevelsen. En konferanse som gjenforener fjerne venner og introduserer en for nye venner må ha tid og tumleplass for fellesskap. Det har denne konferansen. Tusen takk! Vi sees om et år! Kristine

Lennart Green, meg og Jahn Gallo under festmiddagen. PS: Av mystiske grunner får jeg ingen mellomrom mellom avsnittene i denne teksten. Beklager at det betyr tung lesning.

Etikere i Bristol

Som kjent tar magien meg til spennende steder. Sist var det jo Dordognedalen i Frankrike. Forrige helg derimot, bodde og opptrådte jeg på et brittisk universitet i beste Harry Potter-stil: University of Bristol. Men denne gangen var magikerrollen byttet ut med rollen som medisinsk etiker! For magi er bare en av mine sysler. Medisin er en annen. Og som et kjærkomment tillegg, har jeg nå også tatt mine små, første skritt inn i medisinsk forskning. Som forskerlinjestudent var jeg i helgen delegat på den årlige samlingen av europeiske forskere innen medisinsk etikk. EACME, eller European Association of Centres of Medical Ethics, heter den. Og her var professorer fra Padova, Oslo og Genève i selskap med doktorgradskandidater fra Manchester, Tel Aviv og Kongsberg. Ja, jeg har begynt på et forskningsprosjekt som jeg skal fullføre sammen med studiene mine. Og går alt etter planen, blir prosjektet mitt til en ph.d i andre enden. Eller som en jurist fra Cardiff sa; ”You’ll be both a doctor and a doctor”. Unge kreftoverleveres opplevelse av å ha vært syk, er det jeg vil undersøke. Jeg lurer blant annet på hvordan de fortolker og presenterer sine historier og også i hvilken grad det er knyttet skam til denne sykdommen i dag. Dette fortalte jeg kort om for de andre delegatene i Bristol. Sammen med min gode veileder Bjørn Hofmann, professor i nettopp medisinsk etikk. Det er nemlig slik det foregår: Man søker om å få presentere sitt forskningsprosjekt på konferansen. Får man det, holder man et muntlig fremlegg for de andre delegatene. For der sitter man samlet både ”pre” og postdoc, ung og dum og mottar ris og ros for sitt arbeid. Stort sett er det veldig konstruktivt og hyggelig. Med unntak av en litt aggressiv tysker, da. Den tyske barnelegen tok den klassiske; fordi han ikke har vært borte i problemstillingen i sin klinikk, finnes ikke problemet. For første gang måtte jeg forsvare mitt prosjekt og hva jeg tror på. Plutselig ble jeg aldeles rød på halsen og skrekkelig veltalende, slik at vår stort sett trivelige tysker beklaget og sluttet fred over ”ham and eggs” neste morgen. Sånn var det mine tanker vandret til John Cleese sin skikkelse Basil i Hotell i Særklasse. Han sa jo stadig ”Don’t mention the war”. Gallamiddag og ”drinks on the house”, hørte med. Den store festsalen med professorale portretter gjorde at vi alle fleipet med at stearinlysene snart ville sveve slik de svever på Hogwarts. Den gang ei, men jeg lage nå både måne og stjerne på magisk vis av en serviett. Så kan de kanskje ikke skilles helt fra hverandre nå heller, magi og medisin? Kristine.

Wills Hall, University of Bristol

Min egen "poster"

Tre glade ph.d'ere

Fire magikere i et fransk slott

Når man ikke har lest noe fra min penn på evigheter, kan man anta at jeg ikke har noe å fortelle, eller stikk motsatt, at jeg har opplevd så mye at jeg selv knapt makter å finne ord for alt. Opplevelsene har hopet seg opp, ja nesten kjedekollidert de siste månedene. Der jeg skulle fortelle om Kammermusikkfestivalen i Stavanger, fikk jeg kyssesyken og reiste til Frankrike. Siden jeg i dag reiser til Bristol, må jeg skynde meg. Jeg må skynde meg å fortelle om den magiske opplevelsen i slottet ved Dordogneelven slik at den ikke drukner i nye inntrykk: Det var en gang et staselig slott med myke himmelsenger, gobeliner, rustninger og peiser så store at man kunne stå oppreist inne i dem og klappe i hendene holdt man dem over hodet. Til dette slottet kom det fire narrer på besøk. Ja, fire magikere møttes med det mål før øyet, å målbinde familien som bodde i slottet og deres venner. Ja, dette er ikke noe eventyr, bare helt eventyrlig! Fra Amerika kom det to magikere. Den ene heter Bob Sheets og den andre heter Mark Setteducatti. Mark er først og fremst en ekte oppfinner og har funnet opp leker og spill som finnes i de fleste norske og europeiske hjem! Fra Sverige kom den legendariske Lennart Green – han som får folk til å hyle av overraskelse og begeistring der matematiske mirakler oppstår fra kaos. Og til sist, hun som aldri reiser til eller fra et sted uten å etterlate seg masser av snø, Kristine (meg altså). Slottet fra tolvhundretallet eies av en berømt britisk-amerikansk familie som gjerne vil fremstå anonyme. Likevel fyller de hjemmet sitt med gode venner og venner de ennå ikke kjenner. Så grilles det på slottsbalkongen; deilige franske spesialiteter pakket inn i amerikansk Barbecue-style. Gjestene; professorer i arkeologi og kunst, håndverkere, franske naboer som hverken forstår eller snakker engelsk, men stadig klapper i hendene og roper “Magnifique”, og de fire magikerne. To store saler, den ene en dagligstue og den andre spisestue ble fylt av yre gjester. For etter grillingen fikk de oppleve Lennart gjøre de kunster som har gjort ham til verdensmester, Bob forbløffe gjestene med stor innlevelse i sine magiske fortellinger oversatt til fransk av husets vertinne og at Mark demonstrerte noen av sine oppfinnelser. Selv lå jeg på en sjeselong og hvilte. Kyssesyken begrenset utholdenheten min. Jeg skulle først opptre etter desserten – grillede Marshmallow og Champagne - eller som verten sa; først skal vi ha dessert og så skal vi ha dessert! For ganske riktig. I den største salen, foran en peis som jeg nesten forsvant inn i, tok jeg i mot sprudlende venner jeg ikke kjente, men som tok nydelig imot nordboeren. Med applaus, kyss på hånd og kinn, med lovord om at jeg var velkommen tilbake når det måtte være, ble kvelden avsluttet med fyrverkeri. Et fyrverkeri som magikerne, vert og vertinne fikk nyte helt alene da festen var over og gjestene dratt. Det ble avslutningen på en strålende aften og starten på fire deilige feriedager i trøflenes og slottenes land.

Padling på Dordogneelven med utsikt til slottet.

Lennart Green

Bob Sheets

Møte med en helt: Jeff McBride i Lund november 2011

På årets siste dag pleier jeg å gå gjennom alle de gode minnene fra året som ebber ut og samtidig se på heltesamlingen min: alle de personer jeg inspireres av og som gir trygghet bare fordi de er. Jeg antydet nylig at jeg har tre idoler å måle meg selv opp mot. Den første presenterer jeg her nå. De andre følger siden.

Han ble min mentor den gang jeg bare var 16 år. Jeff McBride, mannen med de eksotiske antrekkene som dufter av røkelse, har jeg besøkt i Las Vegas mang en gang. I hjemmet hans, der postkassen er pyntet med fargesterke masker og røkelsen river, har jeg blitt trent i fekting i sokkelesten under hagens palmetrær. Jeff har ropt takten mens jeg har danset med vifter og spiddet hjerteress til langt forbi smertegrensen. Så har vi gjort alt om igjen. Og på sofaen hans har jeg ligget og hvilt før han har lagt seg ved siden av meg og vi har blåst såpebobler. Jeff har trent sin elev godt siden første møte i 99. Noen års opphold fordi eleven er travel med opptredener og studier, ble endelig avbrutt av en hjertelig gjenforening i Lund i høst.

Hva gjør man så etter å ikke ha sett hverandre på lang tid? Det er ikke bare enkelt å få samtalt med en mann alle vil ha en flik av, enten det er et bilde, en autograf eller bare å få vist seg frem. Men Jeff og jeg visste råd: Backstage var vi alene, og jeg fikk brette tørklær og samle papirsommerfugler mens vi oppdaterte hverandre om våre liv. Så ble det utveksling av gaver. Jeg hadde med meg eksamensoppgaven i teatervitenskap. Han ble nok litt sjenert av å ha blitt universitetspensum. Men samtaler inn i natten og grytidlig frokost, gav oss den tiden vi trengte for å oppdatere, utveksle og planlegge nye transaksjoner mellom lærer og elev. Om ikke lenge blir det atter trening til trommer og røkelse i Nevadaørkenen.

Mine helter

Mine helter er skikkelser jeg har fortellinger om. De er personer jeg har ilagt de fineste egenskaper. De kan være mine usynlige venner. Og de er mine oppdragere og meterkonstanten jeg måler alt opp i mot.

De er tre stykker. Den første slo sin trygge vinge rundt meg og trente meg sakte opp i det magiske. Han hvisket sine klokeste ord og så hvordan eleven hermet etter sin mester. Den andre kom fra en verden av sterke lys og eksotiske rytmer og ledet meg inn på ukjente gangveier i det magiske teater. Den tredje er ridderen og drakedreperen. Mannen som løftet det syke pikebarn ut av døden og kledde på henne medisinens kappe.

Så står de der disse tre: mesteren, magikeren og medisineren. Hvem de er, vil du snart få se. Følg med!

Ut og lær

For å bli en god kunstner selv, skal man observere andre kunstnere. Det mente i alle fall den nå avdøde skuespilleren og magikeren Ali Bongo. Jeg traff ham i Skottland da vi begge opptrådte ved Stirling Castle. Foruten å være opptatt av å spise tranpiller, formante Ali Bongo alle til å gå og se så mye teater, film og musikaler som overhode mulig. Både god og dårlig scenekunst kan man lære noe av.
I disse dager kan du oppleve et lite stykke godt teater på en kafé nær deg – i hvert fall dersom du bor i Oslo. Teatergruppen Plastic Fantastic har laget et teaterstykke om det å være på kafé, og stykket spilles nettopp på kafeer. Jeg dro på Gram Kafé på Sagene for å se om det var noe jeg kunne lære. Det var det.
Vi som er magikere er ofte flaut opptatt av backdrops, gullamé og transportable lydanlegg. Jo mer usikre vi er, desto mer utstyr har vi. Kanskje er det derfor en del tryllekunstnere fremstår som ”Harry” og tunge på labben i folks bevissthet. Alle kjenner uttrykket ”all verden er en scene” som vi har lært av Shakespeare. Scenen kan være en kafé, et festpyntet bord hos en bekjent, eller to åpne håndflater til en du ikke kjenner, men likevel vil være med deg i å skape noe magisk. Det er det siste som er viktig, nemlig at den andre gjøres til en medskaper av kunsten. Med andre ord, at tilskueren ikke bare skal se, bli lurt og få dosert noe du liker, men ved hjelp av sin egen forestillingsevne kan få skape et lite glansbilde, et lite stykke kunst i hverdagen.
Det gjorde teatergruppen med sin forestilling. Fordi jeg jo var en kafegjest, ble jeg på et usynlig vis også en aktør i stykket. Hvordan hadde stykket virket på de andre dersom jeg ikke var der, eller dersom de lubne venninnene i like skjørt som spiste like store stykker brownie var erstattet med en mager, blek mann som bare ville ha et eple? Levende kunst?
Kristine

Alexx Alexxander - en anmeldelse av "A Night of Illusions"

Endelig har jeg sett showet så mange har uttalt seg om: A Night of Illusions på Edderkoppen Teater 28. oktober 2011.

Skal man skrive en teaterkritikk, eller anmelde en hvilken som helst performance, kan man ikke bare se på forestillingen alene. Man må også se på brosjyrematerialet, annonsene og innredningen i foajeen. Alt er ”performance”, som det heter. I hele høst har jeg sett plakater av Alexx i helfigur, dynamiske klipp fra showet hans på storskjermer og lekre pamfletter diverse steder. Alexx Alexxander har investert mye i å etablere fortellingen om seg selv – magikongen - for å sitere Tønsberg blad.

Man kunne derfor frykte at han ville gå i større sko enn dem han kan fylle. Selv var jeg redd han skulle kreere en rolle som illusjonist han ikke kunne leve opp til. Det skjedde ikke. Alexx Alexxander fremstår nemlig som svært ekte, nær og varm på scenen. Man får møte en veldig god gutt, som er glad i magien sin. For de av oss som også kjenner hans bakgrunn, er det vanskelig å ikke bli rørt av denne unge mannens ansikt som utstråler så mye glede og ungdommelig kraft gjennom hele showet.

Jeg fant nemlig ingen av de pinlige faktene og flaue vitsene tryllekunstnere ellers er fryktet for. Alexx har en pen stemme som han vet hvordan skal moduleres. Språket er velpleiet, ordtilfanget variert og fritt for klisjeer. Dessuten kommuniserer Alexx Alexander ubundet hyggelig med alle de han har hjelp av fra salen, enten disse er barn eller voksne. Ja, Alexx er til og med veldig god til å flørte på en festlig og søt måte ut skjemmende kroppsspråk og mimikk.

Det er liten tvil om at Alexxander er meget god på illusjoner. Det er her han har sin styrke, synes jeg. Eleganse, kjapphet og stil preger hans fremføringer. Det er denne spesialiteten Alexxander bør dyrke videre. I Norge sees illusjoner først og fremst på TV. Vi trenger en illusjonist, og vi trenger Alexxander. Drømmen måtte derfor være å få en regissør og koreograf til å arbeide med Alexx og hans medarbeidere på scenen slik at tempo, bevegelse, illusjon og estetikk virkelig kan forenes til en kunstform som Alexx blir alene om. Ser vi på Hans Kloks show, finner vi et formidabelt tempo der den ene sterke illusjonen avføder den andre. Heseblesende, ja vel, men moderne og imponerende. Dette vil den nye generasjonen illusjonspublikum gjerne se mer av. Dette ligger i tiden, og jeg håper Alexxander vil kaste seg over det.

Noe regihjelp har Alexxander allerede hatt. Det er slettes ikke dårlig. Åpningen med filmen som tar oss gjennom magiens historie, etterfulgt av Alexx Alexxanders entre, er rett og slett meget god. A Night of Illusions har tatt mål av seg å ta oss med tilbake i tid til tidlig på 1900-tallet. Jeg synes de lykkes. Allerede i foajeen, der kandelabre brennes og små gammelkoselige begynnertriks er til salgs, fylles man med nostalgi og forventning. Fargene og musikken av Grieg, Orff og Debussy, setter oss inn i en hyggelig atmosfære - litt den samme lune og sjarmerende koloritten som man gjenfinner på filmen The Illusionist. Hvem skulle tro at et illusjonsshow skulle ha så mye sjarme! Mye av sjarmen ligger også i at showet likevel ikke er helt ferdig. Skuespillertalentet i Alexx må lokkes mer frem, regien bør være mer omfattende og showet tettere med høydepunkter.

Alexander er meget ung. Han har mye potensiale i seg. Med de rette støttesspillerne kan han vokse og bli en spennende illusjonist av stort format!

Misunnelsen som har avfødt sure oppstøt fra gamle, langt mindre dynamiske herrer i magien, må Alexxander ta som et komplement. Alexx Alexxander er nemlig flinkere, penere og modigere enn noen andre!

Og til dem som måtte kritisere Alexxanders mot, vil jeg sitere Søren Kierkegaard: ”Ens livs autentisitet bestemmes av graden av risiko”.

Kristine Hjulstad

Legestudent og magiker