Etikere i Bristol

Som kjent tar magien meg til spennende steder. Sist var det jo Dordognedalen i Frankrike. Forrige helg derimot, bodde og opptrådte jeg på et brittisk universitet i beste Harry Potter-stil: University of Bristol. Men denne gangen var magikerrollen byttet ut med rollen som medisinsk etiker! For magi er bare en av mine sysler. Medisin er en annen. Og som et kjærkomment tillegg, har jeg nå også tatt mine små, første skritt inn i medisinsk forskning. Som forskerlinjestudent var jeg i helgen delegat på den årlige samlingen av europeiske forskere innen medisinsk etikk. EACME, eller European Association of Centres of Medical Ethics, heter den. Og her var professorer fra Padova, Oslo og Genève i selskap med doktorgradskandidater fra Manchester, Tel Aviv og Kongsberg. Ja, jeg har begynt på et forskningsprosjekt som jeg skal fullføre sammen med studiene mine. Og går alt etter planen, blir prosjektet mitt til en ph.d i andre enden. Eller som en jurist fra Cardiff sa; ”You’ll be both a doctor and a doctor”. Unge kreftoverleveres opplevelse av å ha vært syk, er det jeg vil undersøke. Jeg lurer blant annet på hvordan de fortolker og presenterer sine historier og også i hvilken grad det er knyttet skam til denne sykdommen i dag. Dette fortalte jeg kort om for de andre delegatene i Bristol. Sammen med min gode veileder Bjørn Hofmann, professor i nettopp medisinsk etikk. Det er nemlig slik det foregår: Man søker om å få presentere sitt forskningsprosjekt på konferansen. Får man det, holder man et muntlig fremlegg for de andre delegatene. For der sitter man samlet både ”pre” og postdoc, ung og dum og mottar ris og ros for sitt arbeid. Stort sett er det veldig konstruktivt og hyggelig. Med unntak av en litt aggressiv tysker, da. Den tyske barnelegen tok den klassiske; fordi han ikke har vært borte i problemstillingen i sin klinikk, finnes ikke problemet. For første gang måtte jeg forsvare mitt prosjekt og hva jeg tror på. Plutselig ble jeg aldeles rød på halsen og skrekkelig veltalende, slik at vår stort sett trivelige tysker beklaget og sluttet fred over ”ham and eggs” neste morgen. Sånn var det mine tanker vandret til John Cleese sin skikkelse Basil i Hotell i Særklasse. Han sa jo stadig ”Don’t mention the war”. Gallamiddag og ”drinks on the house”, hørte med. Den store festsalen med professorale portretter gjorde at vi alle fleipet med at stearinlysene snart ville sveve slik de svever på Hogwarts. Den gang ei, men jeg lage nå både måne og stjerne på magisk vis av en serviett. Så kan de kanskje ikke skilles helt fra hverandre nå heller, magi og medisin? Kristine.

Wills Hall, University of Bristol

Min egen "poster"

Tre glade ph.d'ere