Bedre går det ikke an å få det. Ja, det er ikke mine ord alene. Den begeistrede summingen og kurringen etter magikongressens høydepunkt - gallashowet - er ikke til å ta feil av. Det var barnlig glede og fortryllede øyne hos de mest garvede sceneslitere.
Jeg kan ikke gå gjennom alt jeg har sett og opplevd dagene 3.-5. oktober. Til det er programmet for rikt og de hyggelige gjensyn med artistkolleger for mange. Men mine beste minner tar jeg med. La meg gå rett på sak.
Waiting for Hitchcock
Ljungberg, mannen bak de kunstneriske trøflene, har en spennende ambisjon. Han vil at det første showet vi får se skal være et enmanns, helaftens show. En komplett teaterforestilling der trylleriet får spille hovedrollen, kan man si.
Det har alltid vært delte meninger om dette showet. Og selv om fredagsshowet sjelden får toppkarakter, er det likevel alltid det showet som får en mest til å tenke og reflektere over hva den magiske kunst er, eller burde være. Slik var det i år også.
Robert Jägerhorn har hatt stor suksess med sin forestilling Waiting for Hitchcock i Finland. Nå skal han turnere utenlands med forestillingen også. Han legger ikke skjul på at det er snakk om en kombinasjon av teater og magi.Han henter også tittelen til forestillingen fra Waiting for Godot, et absurd teaterstykke av Beckett man stadig venter på.
Kanskje ble det litt for mye venting? Altså, Jägerhorn har mange kreative ideer og skaper nytt liv i gamle effekter. Det hele er pakket inn i en begynnelse og en slutt knyttet til en filmrull om og med Hitchcock. Der filmen tilsynelatende kollapser, er det artisten Jägerhorn som tar oss med fra scene til scene, fra tablå til tablå av trylling, komikk og teater mens vi venter på at filmen skal fikses.
Selv om begynnelsen og slutten danner den klassiske sirkelkomposisjonen og rammefortellingen omkring de mange andre fortellingene, får nok enmannsshowet litt for mye knekk i knærne. Sammenhengen blir vanskelig å gjenfinne. Selv om hver idé for seg er meget bra og godt presentert, vrir vi litt på oss og spør hvor ble det av Hitchcock?
Noe av forklaringen er manuset. Det ble ganske enkelt litt for mye tekst. En oppstramming og fjerning av ord kunne ha hjulpet. Musikk som lydteppe til å illustrere tablåene Jägerhorn fremstiller, ville nok ha løftet tempo og spenning i forestillingen. Vår mann er dyktig, men gaper kanskje for høyt når alle hans kreative ideer skal gis plass på scenen. "Kill your darlings", heter det visst.
Jägerhorn har stor bredde. Husk, han har tross alt vunnet bronsemedaljen i VM for sin kombinasjon av teater, utsøkt fingerferdighet og kreative ideer. Han har dessuten en lang teaterutdannelse bak seg!
Å opptre for "sine egne" - fagfeller med forventninger og mange synsinger - er ekstra tungt. Kanskje har vi ikke helt tatt Ljungbergs ambisjon innover oss, men venter oss et slags gallashow der vi går fra høydepunkt til høydepunkt? I så fall blir det vanskelig for en artist å innfri en slik forventning, da konteksten dog er en annen. Det var dessverre et tregt publikum som møtte Jägerhorn.
Høydepunktet i forestillingen var da Robert Jägerhorn improviserte en fortelling på ulike tidsskrifters titler. Det var imponerende og originalt. Han tok også fatt i en eldgammel klassiker vi sjelden ser - chapeaugraphy - der han fremstilte ulike karakterer bare ved å endre fasongen på en filthatt. Selvfølgelig fulgt opp med pantomime og passende tekst.
Til slutt kom også det vi ventet på: Hitchcock! En kriminalhistorie ble utpenslet i tekst og tryll, der rekvisittene og effektene bar frem fortellingen. Her kom også Jägerhorns fingerferidgheter til sin rett.
Mellom showene
Det som nok interesserer meg aller mest er showene. Denne kombinasjonen av inspirasjon og underholdning, er uslåelig. Men før jeg gir meg i kast med en beskrivelse av gallashowet vil jeg si litt om hva som finnes underveis!
For en nordmann som er vant til at påtår av kaffen koster ekstra dyrt, er det et "must" å fika, som det heter i Sverige. Er det virkelig mulig å servere så mange ulike sorter brød, kaker og slikkerier på en vanlig fredag slik de gjør hos Ramklints i Lund? Det er blitt en tradisjon å ta en spasertur inn til universitetsbyen for å fika og slite med valgets kval. Så går turen hjem igjen, dvs kongrsshotellet der alt foregår; show, middag, forhandlere og seminarer med stjernene.
Jeg kan ikke huske å ha vært på seminar med en jonglør før. Det store oppmøtet kan ikke skyldes at alle ønsker å bli jonglører, men at vi ville bli besmittet av en kunstners kreativitet, humør og skaperglede. Charlie Frye er en mester. Han kombinerer det teknisk vanskelig med en stor sceneutsråling. Mer om han siden.
En annen mann det gikk gjetord om var Richard Turner. Ja, der vi andre taskenspillere ønsker å gjøre det umulige mulig, var det bare Mr. Turner som virkelig kunne det. Foruten å opptre med et Gambling show, satt Turner på en fast plass disse tre kongressdagene. Jeg ble ofte stående ved siden av ham i perpleks beundring. Ikke bare kunne han ubemerkelig dele ut spillkort fra midten av en kortlek. Han var også blind! For Turner ble spillkortene forvandlet til det edleste instrument han kunne briljere med i blinde. Det er magi det!
Fra fest til fest
Lørdag kveld er festaftenen under Magic Weekend. Da samles gamle og nye venner til en hyggelig middag. Arrangøren har også sørget for et lavterskeltilbud for langveisfarende nordmenn som kanskje heller vil ha Taco-buffet og trylletryll med klanens kjenninger.Om du velger dette, eller nyter en tre retters på hvite duker, bygges forventningene veldig opp til det påfølgene gallashowet som hvert år har vist seg bedre enn året før.
Ljungberg har gjennom mange år bestrebet seg på å få de beste artistene innen sin sjanger til å opptre for vår eksklusive gruppe av skandinaviske entusiaster på vegne av magi og variete. Også i år hadde Ljungberg med seg unge stjerner fra Korea - disse som har begynt sin strenge trening alt i barnealder. I år fikk vi et helt spesielt show med stor variasjon og bredde. Fra japanske veteraner, via ellevill jonglering, vaudeville og mesterlig manipulasjon fra Kina.
Inspirasjonen fra teatret er et tydelig fellestrekk. Den kanskje mest teatrale var Rob Zabrecky. Det var en mann som klarte å bryte med alle våre forventninger.
Zabrecky er mørk, makaber og byr på absurd komikk. Bleksminket går han sakte, stirrende gjennom teatersalen uten en lyd, før han forteller at han liker Barbra Streisand. Folk vet ikke om de skal våge å le før han presenterer sin misjon på scenen; jeg skal hypnotisere dere. Slik "hypnotiserer" han et vanntro medlem av salen til å velge et kort. På kortet står det HUG, og hun nøler lenge før hun våger å gi den dystre mannen klemmen. Så avslører han at på alle de andre kortene hun kunne ha valgt, står det KILL. "Ble du glad nå", spør han med et lite smil om munnen!
Jonglering ser man kanskje mest på åpen gate her i Norge. Men en yrkesjonglør og ekte varieteartist er sjelden vare. Charlie Frye er en artist som har spesialisert seg ikke bare på jonglering og magi, men også fysisk teater. Han annonseres som Charlie Frye and Co. Der Co er kona. Det er en dame som spiller sin rolle som uinteressert scenearbeider uten en eneste gang å la masken falle, når den elleville ektemannen lager stor komikk eller gjør kunster som resluterer i spontane bravorop fra salen. Dette er det vanskelig å skildre. Men Frye kan mer enn å jonglere baller, kjegler og diablo. Han kan kaste klærne opp i luften og kle dem på seg etter hvert som de faller ned!
Showet ble åpnet og avsluttet av asiatisk magi. Begge veteraner i sitt slag. Førti år etter sin debut på en akt viet effekter med silketørkler, viste ekteparet Yamamoto sitt velkjente nummer. Når alle effekter omhandler silke, blir det fargerikt, vakkert og nettopp silkemykt. Det er ikke for ingenting at Rice har skrevet en hel ensyklopedi om silkemagi. Men det er sjelden vi får se dette. Takk for gjensynet!
Kvinneandelen i den magiske verden er beskjeden. Tradisjonelt er kvinnen assistenten. Med glimt i øyet finnes hun fortsatt som Co i mannens scenenummer; Tomsoni and Co. Charlie Frye and Co. For andre er hun ikke Co engang!
Det regjerende kvinneforbildet i dag er Juliana Chen fra Kina. Hun tok verden med storm da hun som den første kvinnen i historien ble verdensmester i FISM 1997. Med sin bakgrunn i akrobatikk og ballett, har hun skapt et helt spesielt kunstutrykk der hun fra løse luften produserer flere hundretalls spillkort og skifter kinesiske masker og kostymer til dans og eggende musikk. Hun mestrer å gjøre de vanskelige kunster som gir gutta "boys" bakoversveis og tilfører sin jonglering en feminin estetikk med inspirasjon fra den kinesiske akrobatikk. Det måtte bli henne som skulle få avslutte gallashowet. Ikke noen kunne komme etter henne. Man må være evig takknemlig for at Ljungberg og Co skaffet henne til oss!
Tusen takk!
En helg med kunstnerisk påfyll og skandinavisk forbrødring er god medisin. Å lage et så godt
program krever mye kunnskap og stor kjærlighet til kunsten. Jeg vil takke særlig Ljungberg for et strålende Magic Weekend. Samtidig vil jeg takke alle de som ikke synes, men like fullt fortjener en stor takk. Det er scenearbeidere, ektefeller, forhandlere og alle gjestene. Til sist vil jeg takke Arto Airaksinen for de fine bildene jeg har fått bruke i denne artikkelen.
Gleder meg til neste år!
Guy Ljungberg
