"Hvem gjemmer seg inne i magiske hatter", synger Mummitrollet. I de magiske hattene i Italia gjemte det seg ukjente talenter, garvede artister, hobbyister og amatører i ordets rette betydning - de som elsker dette merkelige, gamle, lille faget magien. En hel uke var vi samlet for heie frem noen verdensmestere, la oss underholde og knytte vennskapsbånd. For min egen del ble det mange hjertelige gjensyn med artister jeg selv har konkurrert i mot og deltatt på mesterklasser hos Jeff McBride med. Verdenskongressen blir som et mini-FN av fagfeller og gir koreanenerne, amerikanerne, europeerne og skandinavene et felles språk der de harker frem sine meninger på euroengelsk og esperanto.
White Dinner
Sommeren i syden er het og mørk. Utendørs, på den oppvarmede marmoren ved kongressenteret Palacongressi var det dekket runde bord med stivede duker og tøyservietter. Under stjernene spilte et stort symfoniorkester Puccini og Strauss, mens hvitkledde festdeltakere gikk til bords med hvert sitt glass Prosecco i hånden. Heten var så sterk at min spanske vifte gikk på omgang rundt bordet blant de amerikanske festdeltakerne. Likevel nøt vi den 6 retters varme middagen med lokale spesialiteter og viner til. Den amerikanske magikeren Tim Wright gav seg ende over. "Er det mulig å servere en festmiddag til de nær to tusen gjestene på denne måten; varm, lukseriøs og hyggelig", ropte han begeistret. Kaker og dans avløste banketten da den vakre og enestående Walter Rolfo, verten for hele kongressen, ønsket alle velkommen til det han håpet ville bli tidenes beste FISM. En slik ambisjon er god, men gir stor fallhøyde. Men da fyrverkeriet farget himmelen etter banketten, og jeg nynnet videre på italienske arier, var jeg overbevist om at dette ville bli uforglemmelig.
For det første befant vi oss i hjertet av Emilia-Romagna regionen i Italia. Dette er selve matfatet i Italia. Jeg la inn en liten stans i Bologna to dager før kongressen for å nyte terracotta-husene, verdens første universitet fra 1088 og maten som får alt det vi trodde var italiensk mat i Norge til å fremstå som flaue forfalskninger. Selv om Rimini er en badeby særlig elsket av russerne, er gamlebyen en liten perle med sin Tiberiusbro fra år 21 og Augustusbuen fra år 27! Der andre kongressdeltakere klaget over svette sandwich på kongressenteret, gikk jeg ti trivelige minutter gjennom parken, under Augustusbuen og inn på en deilig restaurant som serverte gnocchi, pasta, og panna cotta!
Mellom måltidene og de historiske plassene, lot jeg meg underholde av show hver kveld. Det var lagt opp til festforestillinger hver dag med skyggeteater, jonglører, illusjonister og såpeboblekunstnere. Mange av showene bar preg av å ikke være øvet igjennom i sin helhet. Litt styltede konferansierer, noen tekniske problemer og forsinkelser ødela likevel ikke opplevelsen av de største artistene. Marco Zoppi skapte poesi og mystikk med såpevann der alle fysiske lover ble prøvet ut i et vakkert show av bobler og dråper. Raymond Crowe er multikunstneren som med sine bare hender lager et rørende skyggeteater om livet, døden og kjærligheten til Armstrongs udødelige "What a Wonderful World". Eugene Burger snakket levende om teater og fortellerteknikk og leste dikt om hinduismens gudeverden og Norges egen legende Finn Jon delte raust av sine ideer og store kreativitet.
Har man etter en uke på verdenskongressen oppnådd inspirasjon, kulinariske og kulturele opplevelser og fått nye vennskap kan man i grunn ikke forvente seg mer. Med tanke på at kongressen er tuftet på frivillig arbeid fra mange, mange mennesker så må man kunne tåle at det knirker i scenetepper og det blir forsinkelser. De som valgte å bli sure og sinte for dette synes jeg synd på, for de klarte ikke å se det gode i alt det andre. Og det var tross alt mest godt! Konklusjonen er et stort gratulerer til Walter Rolfo og hans team! Ciao!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar