Jeff McBride på Universitetet i Oslo

Ikke i levende live, men jeg har ved siden av medisinstudiene studert teatervitenskap ved Universitetet i Oslo som en påbygning til det dramastudiet jeg hadde fra før av. Jeg har nettopp avlagt eksamen i ”Performance Studies”, og det er i den forbindelse Jeff McBride kommer inn.

”Performance Studies”, som er basert på teoriene til amerikaneren Richard Schechner, er en relativt ny akademisk disiplin som gir redskaper og terminologi til analyse av ulike kulturelle uttrykk, enten disse er fortellende tekster, drama, seremonier, ritualer, eller for den saks skyld fremføringer av ulike slag. Derav navnet ”Performance”- det performative – som kommer av engelsk perform, ”å utføre”.

I mitt eksamensarbeid har jeg gjort rede for Schechners teorier og drøftet disse innenfor en teatervitenskapelig sammenheng. I tillegg har jeg analysert enakteren "Masks-Transformation" av Jeff McBride.

Det var ikke vanskelig å få Jeff McBride godkjent som eksamensoppgave ved teatervitenskapelig institutt. Min veileder og jeg var enige om at McBride hadde skapt en eiendommelig kunstform der teater møter tryllekunst, men også musikk, pantomime og dans. Denne kan best beskrives som et magisk teater , eller ”theatrical magic”, som han selv sier. Hans lille forestilling på knappe ti minutter kalles på hans fagspråk for en akt. Det er en miniatyrteaterforestilling fylt med magi, som følger standarddramaturgien med en begynnelse, midte og en slutt, og som dessuten inneholder sekvenser med spenningsstigning og spenningsfall.

Imidlertid har jeg ikke slått meg til ro med dette. Jeg har også ønsket å plassere Jeff McBride innenfor en historisk, håndverksmessig og teatervitenskapelig sammenheng.

Straks sensuren er falt, vil jeg publisere noe av dette arbeidet på mine hjemmesider. Jeg vil også få stoffet oversatt til engelsk og sendt til Jeff McBride’s ”Mystery School”.

Det er jo interessant at Jeff McBride selv ofte har henvist sine elever til Richard Schechner. Nå er Schechner obligatorisk pensum på Universitetet i Oslo!


Hilsen

Kristine

I Asker kulturhus 17. mai 2011

Ingen kan feire 17. mai som oss nordmenn. Vi er verdensmester i 17. mai-feiring. Og det er de sannelig i Asker også. På grunn av det fine været var scenen flyttet utendørs på nasjonaldagen, foran kulturhusets store fasade. Et yrende folkeliv med fargerikt bunadstøy, en tilstøtende uterestaurant, pølse- og iskremselgere, alle omkranset de den bjørkepyntede scenen.

Her opptrådte jeg altså, med mitt magiske teater til Hoffmanns eventyr, sammen med Ary Morais Band fra Cap Verde, Asker spel- og danselag, Veslemøy Wangsmo, Livskjelda og Idun Forfang. Profesjonell programleder, dyktig lydtekniker – dette var gøy! En folkefest i Asker – høytid og karneval i lykkelig kombinasjon. Og til slutt: Deilig bevertning i Radar kafé for oss artister.

God 17. mai.

Hilsen

Kristine

Hva skal jeg velge? Hjelp meg!

Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Medisinsk etiker eller "hjerneforsker"? Jeg kommer til å begynne på forskerlinjen i medisin i januar. Et helt år skal jeg få fordype meg i et lite område av medisinen, for så å oppdage at dette lille området er uendelig stort likevel. Mot et hyggelig stipend skal jeg få være tilknyttet et forskerteam,lese, spørre og klø meg i hodet og samtidig påbegynne det som i andre enden, etter endt utdannelse, kan bli min doktorgrad. Problemet mitt er å velge. Det er et hyggelig problem. Hyggelig, fordi det blir positivt uansett hvilket forskerprosjekt jeg knytter meg til. Men kanskje desto verre å ta en beslutning. Hva synes du? Skal jeg være med på å bruke MR-maskinen og forske på hjernen, eller skal jeg gå inn i den medisinske etikk og fødes som rabulist på andre siden av studiet? Hjelp meg!

Til en tryllekunstner som vil frem i verden

Jeg sitter og blar i svarteboken. Der finner jeg en kraftig djevelbesvergelse. Jeg tegner en ring på gulvet. Med kritt. Så kaster jeg terningen, tre ganger - 666!
Det svimler for meg.
”Bombastus!” sier jeg.
Jeg begynner straks å angre på det jeg har gjort. Det lukter svidd, hele rommet blir fylt av røyk. Jeg er stiv av støkk.
Plutselig blaffer en blå flamme opp midt i ringen, og opp av en sprekk i gulvet kommer selveste Mefistofeles og hveser: KRISTINE, VÆR DEG SELV!

Jeg ligger fremdeles i sengen min. En drøm altså. Likevel – denne besvergelse fra Mefistofeles var fryktelig plagsom.

”Kristine, vær deg selv!” Hva slags credo er dette, annet enn et credo fra en svunnen tid? Vi går da vel ikke rundt og tror at mennesket har en sammenhengende personlighet? Gjør vi det? Selvsagt ikke.

Som unge mennesker i en postmoderne tilstand tror vi snarere på det sammensatte jeget. Vi tror at mennesket er sammensatt av roller. Livet leves i skjæringspunktet mellom ulike roller, og det vil derfor aldri være mulig å ”finne seg selv”. Hvem jeg er, er avhengig av tid og sted. I møtet med andre mennesker skifter vi hele tiden tegn, maske, metode og strategi.

Er Jeff McBride seg selv, tror du, der han går ut og inn av sine masker? Selvsagt ikke. Alt er bare det som voice-overen i akten hans utsier: ”Transformation. Transformation. Again. Again. Take off the mask. Shattering glass.”

Det er det splittede jeget, det splintrede glasset, mangelen på en indre kjerne i mennesket Jeff McBride formidler rett inn i den postmoderne tid.

Som unge tryllekunstnere er vi frie. Vi kan gjøre hva som helst. Virkeligheten kan ha et hvilket som helst utseende. Den virkeligheten vi bygger opp på mandag, er en annen enn den vi river ned på tirsdag. Friheten vår handler om å finne uttrykksfulle handlinger. Så enkelt er det. Den postmoderne generasjon av tryllekunstnere kan velge fra en meny: verdier, smak, interesser, tegn, indekser, symboler, kroppsfikseringer og allehånde paranormale tilstander med englekort, bøyde gafler og tarot.

Mitt budskap til en tryllekunstner som vil frem i verden, er derfor: Ikke gjør som Mefistofeles sier. IKKE VÆR DEG SELV!

For å si det positivt: Finn den strategiske rollen. Den strategiske masken.

Hilsen
Kristine