Alexx Alexxander - en anmeldelse av "A Night of Illusions"

Endelig har jeg sett showet så mange har uttalt seg om: A Night of Illusions på Edderkoppen Teater 28. oktober 2011.

Skal man skrive en teaterkritikk, eller anmelde en hvilken som helst performance, kan man ikke bare se på forestillingen alene. Man må også se på brosjyrematerialet, annonsene og innredningen i foajeen. Alt er ”performance”, som det heter. I hele høst har jeg sett plakater av Alexx i helfigur, dynamiske klipp fra showet hans på storskjermer og lekre pamfletter diverse steder. Alexx Alexxander har investert mye i å etablere fortellingen om seg selv – magikongen - for å sitere Tønsberg blad.

Man kunne derfor frykte at han ville gå i større sko enn dem han kan fylle. Selv var jeg redd han skulle kreere en rolle som illusjonist han ikke kunne leve opp til. Det skjedde ikke. Alexx Alexxander fremstår nemlig som svært ekte, nær og varm på scenen. Man får møte en veldig god gutt, som er glad i magien sin. For de av oss som også kjenner hans bakgrunn, er det vanskelig å ikke bli rørt av denne unge mannens ansikt som utstråler så mye glede og ungdommelig kraft gjennom hele showet.

Jeg fant nemlig ingen av de pinlige faktene og flaue vitsene tryllekunstnere ellers er fryktet for. Alexx har en pen stemme som han vet hvordan skal moduleres. Språket er velpleiet, ordtilfanget variert og fritt for klisjeer. Dessuten kommuniserer Alexx Alexander ubundet hyggelig med alle de han har hjelp av fra salen, enten disse er barn eller voksne. Ja, Alexx er til og med veldig god til å flørte på en festlig og søt måte ut skjemmende kroppsspråk og mimikk.

Det er liten tvil om at Alexxander er meget god på illusjoner. Det er her han har sin styrke, synes jeg. Eleganse, kjapphet og stil preger hans fremføringer. Det er denne spesialiteten Alexxander bør dyrke videre. I Norge sees illusjoner først og fremst på TV. Vi trenger en illusjonist, og vi trenger Alexxander. Drømmen måtte derfor være å få en regissør og koreograf til å arbeide med Alexx og hans medarbeidere på scenen slik at tempo, bevegelse, illusjon og estetikk virkelig kan forenes til en kunstform som Alexx blir alene om. Ser vi på Hans Kloks show, finner vi et formidabelt tempo der den ene sterke illusjonen avføder den andre. Heseblesende, ja vel, men moderne og imponerende. Dette vil den nye generasjonen illusjonspublikum gjerne se mer av. Dette ligger i tiden, og jeg håper Alexxander vil kaste seg over det.

Noe regihjelp har Alexxander allerede hatt. Det er slettes ikke dårlig. Åpningen med filmen som tar oss gjennom magiens historie, etterfulgt av Alexx Alexxanders entre, er rett og slett meget god. A Night of Illusions har tatt mål av seg å ta oss med tilbake i tid til tidlig på 1900-tallet. Jeg synes de lykkes. Allerede i foajeen, der kandelabre brennes og små gammelkoselige begynnertriks er til salgs, fylles man med nostalgi og forventning. Fargene og musikken av Grieg, Orff og Debussy, setter oss inn i en hyggelig atmosfære - litt den samme lune og sjarmerende koloritten som man gjenfinner på filmen The Illusionist. Hvem skulle tro at et illusjonsshow skulle ha så mye sjarme! Mye av sjarmen ligger også i at showet likevel ikke er helt ferdig. Skuespillertalentet i Alexx må lokkes mer frem, regien bør være mer omfattende og showet tettere med høydepunkter.

Alexander er meget ung. Han har mye potensiale i seg. Med de rette støttesspillerne kan han vokse og bli en spennende illusjonist av stort format!

Misunnelsen som har avfødt sure oppstøt fra gamle, langt mindre dynamiske herrer i magien, må Alexxander ta som et komplement. Alexx Alexxander er nemlig flinkere, penere og modigere enn noen andre!

Og til dem som måtte kritisere Alexxanders mot, vil jeg sitere Søren Kierkegaard: ”Ens livs autentisitet bestemmes av graden av risiko”.

Kristine Hjulstad

Legestudent og magiker

Treffpunkt

Fra garderoben hører jeg den syngende lyden av lykkelige barnestemmer. Surrende, kurrende snakker de om alt det forunderlige de ser i verden. Med strake knær på gulvet og biter av myke muffins i munnen, er de sammen med mor eller far for å se magi med meg. Jeg gleder meg til å treffe dem - ta dem med inn i den magien jeg elsker, men mest gleder jeg meg til å bli dratt med inn i barnets bevissthet. Bare jeg vet at det er barna som i sin lek er de ekte tryllekunstnerne. Den tanken er de for unge til å forstå. Men vi treffes likevel i tre kvarter der vi deler av hverandres tryllekunst. Og det er godt.
Noen dager senere regner det. I et lite rom på Radiumhospitalet sitter fem barn. De skal også se på min magi, men de har selv mistet sin egen. De er urolige, men innadvendte. Latteren er sliten og et ekko om en lykkeligere barndom de aldri kan vende tilbake til. Jeg vet hvordan det føles – at minnene fra ens egen barndom blir så fjerne at det knapt føles som om de tilhører en selv. Jeg forteller at jeg var syk. At det var godt å ha en hobby. Så prater vi litt om det og kan bli sittende stille sammen en liten stund. Men disse barna er ikke selv syke. De har mistet en mamma eller pappa i kreft. De trenger å treffe hverandre og andre som forstår.
Men selv om vi lo svakt og delte noen historier, traff vi hverandre aldri helt. For jeg kan gå hjem til både mor og far: en pappa som lærer seg nye trylletriks for å vise meg når jeg kommer hjem til helgen, og en bollebakende mamma.

Treffpunkt er et tilbud for barn som er pårørende til kreftsyke foreldre. Kjenner du barn som kunne trenge et slikt tilbud, ta kontakt med Kreftforeningen på tlf 07877.

Kristine

Verdens beste magikongress

La oss slå det fast en gang for alle; Magic Weekend i Lund er verdens beste kongress for magikere. Dette er ikke ord jeg kommer med i ren eufori etter årets begivenhet, men disse blir sagt av internasjonale artister som kommer hit for å opptre, av publikummere og veltrente kongressløver. Jeg bare føyer meg i rekken blant beundrere av de menneskene som gjennom 25 år har bygget opp en magisk oase i universitetsbyen Lund. Ja, i år feiret Magic Weekend sine 25 år og hvilken fest det ble!
Innovasjon
Hvorfor er akkurat denne best? Svaret er ganske enkelt: innovasjon. Arrangørene byr oss hverken klamme bedrevitende tryllenerder blant artistene, eller kjedelige kvasimesterskap, men det beste av artister fra verdensscenen av performance-artister. Jeg bruker dette begrepet bevisst, selv om det ikke finnes en god nordisk oversettelse av performance. Men det er performance vi får se. God scenekunst rett og slett. Om det er tryllekunst, teater eller standup artistene bedriver blir, satt litt på spissen, irrelevant i forhold til den magien de skaper på scenen gjennom sin kommunikasjon med publikum, sitt nærvær på scenen og tolkninger av tryllekunsten.
Et prakteksempel er den herlige Andrew Goldenhersch. Etter hans show på fredag kikket Jan Gallo og jeg på hverandre og spurte oss; hva var dette? Vi klarte ikke helt plassere eller kategorisere det vi hadde sett, men konkluderte raskt med at mannen var den fødte entertainer. Med sin pene, lave stemme og velpleide språk, holdt han forsamlingen i spenning og økende beundring der han presenterte noen av magiens riktig gamle effekter på en helt ny måte. Han var alene på en nesten tom scene. Magien lå i hans overraskende tolkninger av effekter som Misers Dream, svelging av synåler og utbryting fra tvangstrøye. Dette er effekter det nesten burde være forbudt å utføre av ordinære tryllekunstnere, så lenge de skal bruke bestefars presentasjonsform. Å bryte ut av en tvangstrøye med et egg i hver hånd uten å knuse disse, var premisset Goldenhersch ga oss i sin tolkning. At eggene forvandlet seg til levende høner i det han slipper ut av trøyen, var en selvfølge for Goldenhersch. Mannen fikk stående applaus!
Akademia i magi
De fleste applauser denne helgen ble avgitt stående til plystring og bravorop. Lørdagens show sitter i som det beste showet kongressen har hatt siden jeg deltok for første gang i 1999. Fellesnevneren for alle kunstnerne er, foruten innovasjon, utdannelse. I fjor fikk vi møte magi som universitetsfag der det kom universitetsutdannede koreanske tusenkunstnere og tok oss med storm. I år er det den kinesiske Ma Yanyan som har gitt oss noe å tenke på. Ikke bare var hun en fremragende kortmanipulatør, men hun danset en vakker og krevende ballett til sine produksjoner av kort og parasoller. Det var en føttenes og hendenes ballett som ble forent til et helt spesielt kunstuttrykk.
Eric Buss er også et navn verdt å merke seg. En genuin lekenhet preget hans opptreden, som var tuftet på prinsipper innen improvisasjonsteater slik han har studert det ved teaterskolen Second City i Hollywood. Til musikk av Strauss produserte han et hundretalls tøyormer til stor begeistring i salen.
Det er mange og mye som fortjener omtale. Men til sist vil jeg nevne en person. Det er fordi han var først. Jeg mener selvsagt Flip fra Nederland. For siste gang viste han sin berømte akt med manipulasjonseffekter med tryllestaver - en skildring som ikke dekker det flotte han faktisk utretter på scenen. På en tid der andre stod i livkjole og gjorde duer, endret Flip uttrykket for tryllekunstneren gjennom sin avantgardistiske stil. En stil som er grunnlaget for mange av dagens manipulasjonsakter. Men Flip var først. Tusen takk, Flip!
Bravo
Tidenes beste Magic Weekend er over. Jeg forventer ikke at årets storslåtte program skal toppes til neste år. Men dette er sikkert: kongressen har etablert seg som et enestående sted for faglig inspirasjon og innovasjon for oss utøvere og som en varm, fargerik og hjertelig møteplass for magiens venner. At nordmennene er i et ekstremt mindretall, forvirrer meg i det jeg roper et hipp hurra for jubilanten, og et bravo, bravo til Gay Ljungberg og hans medarbeidere.

Kristine Hjulstad