Skal man skrive en teaterkritikk, eller anmelde en hvilken som helst performance, kan man ikke bare se på forestillingen alene. Man må også se på brosjyrematerialet, annonsene og innredningen i foajeen. Alt er ”performance”, som det heter. I hele høst har jeg sett plakater av Alexx i helfigur, dynamiske klipp fra showet hans på storskjermer og lekre pamfletter diverse steder. Alexx Alexxander har investert mye i å etablere fortellingen om seg selv – magikongen - for å sitere Tønsberg blad.
Man kunne derfor frykte at han ville gå i større sko enn dem han kan fylle. Selv var jeg redd han skulle kreere en rolle som illusjonist han ikke kunne leve opp til. Det skjedde ikke. Alexx Alexxander fremstår nemlig som svært ekte, nær og varm på scenen. Man får møte en veldig god gutt, som er glad i magien sin. For de av oss som også kjenner hans bakgrunn, er det vanskelig å ikke bli rørt av denne unge mannens ansikt som utstråler så mye glede og ungdommelig kraft gjennom hele showet.
Jeg fant nemlig ingen av de pinlige faktene og flaue vitsene tryllekunstnere ellers er fryktet for. Alexx har en pen stemme som han vet hvordan skal moduleres. Språket er velpleiet, ordtilfanget variert og fritt for klisjeer. Dessuten kommuniserer Alexx Alexander ubundet hyggelig med alle de han har hjelp av fra salen, enten disse er barn eller voksne. Ja, Alexx er til og med veldig god til å flørte på en festlig og søt måte ut skjemmende kroppsspråk og mimikk.
Det er liten tvil om at Alexxander er meget god på illusjoner. Det er her han har sin styrke, synes jeg. Eleganse, kjapphet og stil preger hans fremføringer. Det er denne spesialiteten Alexxander bør dyrke videre. I Norge sees illusjoner først og fremst på TV. Vi trenger en illusjonist, og vi trenger Alexxander. Drømmen måtte derfor være å få en regissør og koreograf til å arbeide med Alexx og hans medarbeidere på scenen slik at tempo, bevegelse, illusjon og estetikk virkelig kan forenes til en kunstform som Alexx blir alene om. Ser vi på Hans Kloks show, finner vi et formidabelt tempo der den ene sterke illusjonen avføder den andre. Heseblesende, ja vel, men moderne og imponerende. Dette vil den nye generasjonen illusjonspublikum gjerne se mer av. Dette ligger i tiden, og jeg håper Alexxander vil kaste seg over det.
Noe regihjelp har Alexxander allerede hatt. Det er slettes ikke dårlig. Åpningen med filmen som tar oss gjennom magiens historie, etterfulgt av Alexx Alexxanders entre, er rett og slett meget god. A Night of Illusions har tatt mål av seg å ta oss med tilbake i tid til tidlig på 1900-tallet. Jeg synes de lykkes. Allerede i foajeen, der kandelabre brennes og små gammelkoselige begynnertriks er til salgs, fylles man med nostalgi og forventning. Fargene og musikken av Grieg, Orff og Debussy, setter oss inn i en hyggelig atmosfære - litt den samme lune og sjarmerende koloritten som man gjenfinner på filmen The Illusionist. Hvem skulle tro at et illusjonsshow skulle ha så mye sjarme! Mye av sjarmen ligger også i at showet likevel ikke er helt ferdig. Skuespillertalentet i Alexx må lokkes mer frem, regien bør være mer omfattende og showet tettere med høydepunkter.
Alexander er meget ung. Han har mye potensiale i seg. Med de rette støttesspillerne kan han vokse og bli en spennende illusjonist av stort format!
Misunnelsen som har avfødt sure oppstøt fra gamle, langt mindre dynamiske herrer i magien, må Alexxander ta som et komplement. Alexx Alexxander er nemlig flinkere, penere og modigere enn noen andre!
Og til dem som måtte kritisere Alexxanders mot, vil jeg sitere Søren Kierkegaard: ”Ens livs autentisitet bestemmes av graden av risiko”.
Kristine Hjulstad
Legestudent og magiker
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar