Fra garderoben hører jeg den syngende lyden av lykkelige barnestemmer. Surrende, kurrende snakker de om alt det forunderlige de ser i verden. Med strake knær på gulvet og biter av myke muffins i munnen, er de sammen med mor eller far for å se magi med meg. Jeg gleder meg til å treffe dem - ta dem med inn i den magien jeg elsker, men mest gleder jeg meg til å bli dratt med inn i barnets bevissthet. Bare jeg vet at det er barna som i sin lek er de ekte tryllekunstnerne. Den tanken er de for unge til å forstå. Men vi treffes likevel i tre kvarter der vi deler av hverandres tryllekunst. Og det er godt.
Noen dager senere regner det. I et lite rom på Radiumhospitalet sitter fem barn. De skal også se på min magi, men de har selv mistet sin egen. De er urolige, men innadvendte. Latteren er sliten og et ekko om en lykkeligere barndom de aldri kan vende tilbake til. Jeg vet hvordan det føles – at minnene fra ens egen barndom blir så fjerne at det knapt føles som om de tilhører en selv. Jeg forteller at jeg var syk. At det var godt å ha en hobby. Så prater vi litt om det og kan bli sittende stille sammen en liten stund. Men disse barna er ikke selv syke. De har mistet en mamma eller pappa i kreft. De trenger å treffe hverandre og andre som forstår.
Men selv om vi lo svakt og delte noen historier, traff vi hverandre aldri helt. For jeg kan gå hjem til både mor og far: en pappa som lærer seg nye trylletriks for å vise meg når jeg kommer hjem til helgen, og en bollebakende mamma.
Treffpunkt er et tilbud for barn som er pårørende til kreftsyke foreldre. Kjenner du barn som kunne trenge et slikt tilbud, ta kontakt med Kreftforeningen på tlf 07877.
Kristine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar