Han ble min mentor den gang jeg bare var 16 år. Jeff McBride, mannen med de eksotiske antrekkene som dufter av røkelse, har jeg besøkt i Las Vegas mang en gang. I hjemmet hans, der postkassen er pyntet med fargesterke masker og røkelsen river, har jeg blitt trent i fekting i sokkelesten under hagens palmetrær. Jeff har ropt takten mens jeg har danset med vifter og spiddet hjerteress til langt forbi smertegrensen. Så har vi gjort alt om igjen. Og på sofaen hans har jeg ligget og hvilt før han har lagt seg ved siden av meg og vi har blåst såpebobler. Jeff har trent sin elev godt siden første møte i 99. Noen års opphold fordi eleven er travel med opptredener og studier, ble endelig avbrutt av en hjertelig gjenforening i Lund i høst.
Hva gjør man så etter å ikke ha sett hverandre på lang tid? Det er ikke bare enkelt å få samtalt med en mann alle vil ha en flik av, enten det er et bilde, en autograf eller bare å få vist seg frem. Men Jeff og jeg visste råd: Backstage var vi alene, og jeg fikk brette tørklær og samle papirsommerfugler mens vi oppdaterte hverandre om våre liv. Så ble det utveksling av gaver. Jeg hadde med meg eksamensoppgaven i teatervitenskap. Han ble nok litt sjenert av å ha blitt universitetspensum. Men samtaler inn i natten og grytidlig frokost, gav oss den tiden vi trengte for å oppdatere, utveksle og planlegge nye transaksjoner mellom lærer og elev. Om ikke lenge blir det atter trening til trommer og røkelse i Nevadaørkenen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar