Den deilige applausen

Det er deilig å få applaus. Når 350 ingeniører reagerer likt og spontant klapper i takt, eller når femti møbeldesignere og deres ektefeller reiser seg og gir en stående applaus mens jeg kalles tilbake på scenen for å motta blomster, føler jeg meg lykkelig. Jeg nyter å neie dypt slik at kjolen min flyter utover gulvet, mens sneen ennå daler ned over meg og melodier av Mozart eller Sibelius dabber ut og overdøves av klapp og plystring. Da er jeg en prinsesse. Da føler jeg meg rik, vakker og vellykket.

Med ett er fortryllelsen brutt. I garderoben venter esker og kofferter som mitt lille teater skal pakkes ned i. En times arbeid bare det. Garderoben har aldri vært en garderobe, egentlig. Den er en pinnestol i et bomberom som lukter surt av gammelt støv. Der har jeg sittet i tre timer. Jeg har foldet mine silketørkler, lagt tykke lag av sminke på leppene og pugget en hel bunke kort med bilder av anatomiske strukturer i thorax og abdomen. For mine 7 minutter og 54 sekunder som en tryllekunstens Anna Netrebko - et herlig forbilde, har jeg to arbeidsdager bak meg. En til å øve, preparere og planlegge, og en der jeg ankommer før alle andre og er den siste til å forlate lokalet. I mellomtiden har jeg overlevd på anatomiske kart, en banan og stoppet en strømpe. Så da er det deilig med applaus!