Ode til Magisk Weekend 2013

Jeg er strålende fornøyd og gleder meg til neste års kongress som blir min 15.! Ja, da har jeg et jubileum som begeistret deltaker, og jeg har innlemmet den årlige magikongressen som en like sikker tradisjon som andefett i surkålen på julaften.

Men tro likevel ikke at jeg har blitt en mett og ukritisk beundrer av tradisjonen. Nei, jeg vil heller pårope meg en ervervet kompetanse som publikummer og som kritiker. Derfor kommer jeg heller ikke til å gi meg i kast med ALT, men velge meg ut noen av de tingene vi fikk oppleve på kongressen. Slik vil jeg forklare hvorfor jeg berømmer Ljungberg og hans stabs fantastiske innsats for en inntrykksfull og uforglemmelig opplevelse tre dager til ende.

Gammelt nytt fikk nytt liv
Friday Night Show er et like kjærkomment og spennende innslag som de beste andre i løpet magiweekenden. Et krav Ljungberg stiller i bookingen av artister er at minst en av dem som kan utføre en 10 minutters sceneakt, også må være i stand til å kunne holde på et blandet publikum gjennom et helt show. En ting er å spesialisere seg og drible sine ferdigheter innen en ramme på knappe ti minutter. En helt annen er å kunne jobbe i den virkelige verden for et blandet publikum. Disse menneskene er det du skal underholde, bevege og fascinere ikke bare ti minutter, men kanskje en hel time. I år var det Brando og Silvana fra Argentina som bød på sitt sirkus!

De ville vise oss et sirkus skapt av to mennesker ,som med enkle midler spilte mange av rollene fra sirkusrollelisten. Vi fikk se komiske klovner, tragiske klovner, linedanser på imaginær line og tryllekunstnere. Sirkusdirektøren var selvfølgelig den vevre, men tøffe kvinnen Silvana! Fargerikt, idérikt, festlig og annerledes, er noen av de ordene jeg vil bruke i min beskrivelse av showet. Showet hadde nettopp tatt sin idé fra et argentinsk dikt med følgende tema: Ting er ikke som du tror. Det du tror, er ikke. Og før du vet ord av det, er heller ikke du selv det du trodde du ikke var! Er du med?

Ut fra disse premissene vil den beste sammenlikning av showet være et titteskap. Et titteskap er en smukk innramming av forunderlige og fargerike gjenstander der opp er ned og ned er opp! Jeg koste meg, for jeg ble med på leken. Jeg så det de ville jeg skulle. Så hyggelig det var med den røde hunden som var en kasse på hjul og med et halsbånd man kunne ryke i mange biter og plutselig gjøre helt igjen! Fin bisk det!

Noen publikummere kastet oppgitt på hodet, klaget på banale effekter med bruk av kasser med dobbel bunn og gamle triks slik som ”Gipsy thread”! Det er jo synd. Da risikerer man å gå glipp av det Brando og Silvana ville fortelle oss; at gamle tricks og hemmeligheter kan få et nytt liv i nye kontekster.

Sirkuset moret min lekne sjel. Likevel vil jeg si, som flere andre, at showet ville tjene på en strammere regi og ikke minst en språkvask. Engelsken var til tider umulig å forstå og diktet vi fikk utlevert, ga ikke mye mening p.ga dårlig oversettelse.

Close Up Show
Close-up magic oversettes ofte på norsk til nærmagi. Det er en fin oversettelse, for det er jo nettopp slik magien skal oppleves – på nært hold. Men der publikum tidligere var fordelt på flere mindre rom, ble vi i år samlet i det store teateret for å se showet. Det var litt synd.

Når det er sagt, vil jeg samtidig tilføye at jeg aldri har sett nærmagi som har klart å nå en hel teatersal med så stor begeistring som dette! Der mange kortkunstnere sliter med å nå utover sin egen bordkant, klarte de tre herrene vi fikk møte å nå utover scenekanten og til bakerste benkerad. Det er selvsagt snakk om Lennart Green, Denis Behr og Dani DaOrtiz. Lennart tilhører sin egen kategori og bød på hits fra sin store samling. Det er jo så topp når han tar frem en rull aluminiumsfolie, dekker hele hodet til og forsøker få kontakt med moderskipet, som han sier, før han finner alle mulige ønskede spillkort i et eneste kaos av spillkort på alle kanter!

Behr fra Tyskland kom mellom Green og DaOrtiz. Han imponerte med en stillferdig kløkt og lavmælt humor der han animerte en gummistrikk til å bli sin egen Lille Hjelper! Denis Behr hadde en helt annen stilart, så der han spilte fagott, buldret de andre to på pauker. Han ble kanskje litt overdøvet.

Dani DaOrtiz hadde jeg selv aldri sett live før. Hans stil er en blanding av Green og Tamariz. Han innrømmer gjerne å være en nesegrus beundrer av førstnevnte og parodierte Lennart presist og festlig. Likevel taper DaOrtiz på å ta for mye etter sine helter. Flere kommenterte det samme. DaOrtiz briljerer stor og har masse humor. Men originalen er alltid best!

Boklansering
Søndag morgen kl. 9.00 ble man servert Lennart Greens lecture og samtidige lansering av boken ”Hemmeligheter”. Det er aldri lett å stille til start tidlig morgen etter selskapeligheter til langt på natt. Lennart syntes selv det var ”grymt tidligt” og tvilte på at folk ville komme. Men ved frokosten rådet det kaos og kaffen tok slutt, for alle skulle på lecture med Lennart. Vår alles Lennart Green imponerte. Ikke med tøffe sleights og krevende grep. Men med enkle midler skapte han sterk magi mens hans hovedbudskap var: Du skal aldri hovere og aldri få publikum til å føle seg dumme. Vinner du din medhjelpers tillit, har du vunnet alt! Og Lennart vant sin unge medhjelpers tillit. Litt faderlig tålmodighet måtte Lennart vise, da hans unge medhjelper ikke stolte helt på Lennarts raske hoderegning og tok frem en kalkulator for å kontrollere summen! Køen var laaang for å få en signert utgave av boken!

Festforestilling
Skal man arrangere et godt skirenn, må man ha med skiløpere fra Norge. Skal man lage en like god magiforestilling, må man ha med seg magikere fra Korea. Slik introduserer Ljungberg lørdagens festforestilling. Nesten alle artistene er håndplukket fra Korea. Der er Magic Entertainment en disiplin på universitetet. Og det var godt skolerte magikere vi fikk se. De tilvirker mye av sine rekvisitter selv og tar i bruk teknologi på nye måter for å skape helt nye illusjoner.

Ted Kim åpnet showet med en fargesterk akt der lysteknologi, effekter fra dataspill og tradisjonell tryllekunst handler sammen for å skape illusjoner vi ikke før har tenkt på! Den dyktige kvinnen E.K portretterte Carmen fra den franske operaen med samme navn. Magien fikk et kvinnelig uttrykk siden E.K selv har laget mange av effektene og gjort gamle klassikere til nye, ved å sette dem inn i en annen kontekst.

Å være morsom med vilje er ikke bestandig vellykket. Slettes ikke når menn kler seg ut som kvinner. Duoen som likevel lykkes og fikk oss til le fra magedypet, var Doble Mandoble fra Belgia. Her skulle ting som kan gå galt, gå galt. Og det gjorde det! Jeg er glad det ennå er håp for komedien og magien i land utenfor Korea også!

Til nå har vi sett sterk og ny magi fra mange hold. Jubelen har stått i taket. Den som likevel når lengst frem til oss, gjør det ikke ved pangeffekter, brå musikk og avansert teknologi. Han går tilbake til røttene. Slik Lance Burton oppfant dueakten på nytt, har Yu Ho-Jin oppfunnet kortmanipulasjonsakten på nytt. Det gjøres ikke ved å produsere et hundre talls spillkort på kortest mulig tid, slik tradisjonen lenge har vært. Nei, han gjør det stikk motsatte. I et svært sakte tempo, med et lite antall spillkort, anvender han manipulasjonskunstens vanlige ABC. Slik fremtrylles spillkort som om han plukket ned stjerner fra stjernehimmelen, en etter en. Med en enestående ferdighet klarer han å gjøre de klassiske grep langsomt, uten at noen kan avsløre ham. Det er som å lytte til en nokturne der hver tone får klinge fullt ut. Slik rører han sitt publikum. Slik vant han Grand Prix i FISM.

Kjære publikum!
Jeg vil rette blikket bort fra scenen et lite øyeblikk og til plysjsetene fylt med et begeistret publikum. Det er skjønt å være begeistret og skjønt at rommet fylles med jubel og applaus. Men har det ikke eskalert litt hos oss? Jeg vet at de på La Scala-operaen har en merkelig tradisjon med plystring og buing - alt ettersom – fra publikum. Dette passer jo til det italienske temperamento. Men passer det like godt til vårt nordiske temperament? Vi gir stort uttrykk for det vi setter pris på. Men det hender jo at en akt får mindre applaus enn en annen. Da kan det hende at utøveren føler seg mindre verdsatt til tross for at akten var like god, men uttrykket bare et annet.

Til sist!
Jeg takker for meg og gledes veldig over at et trettitals nordmenn hadde tatt turen ned, etter at jeg i flere år har oppmuntret dem til å reise til Lund. Håper vi sees alle sammen i 2014!

Kristine Hjulstad



Bildene er tatt av Arto Airaksinen. Det siste bildet av Lennart Greens boksignering, har jeg selv tatt.

Dessert til besvær - en anmeldelse av festmiddagen under Magisk Weekend!

På medisinstudiet må alle studentene gjennomføre en sukkerbelastningstest. Vi skal nemlig lære om diabetes og sukkerets skyggesider. Derfor må vi innta en sterkt konsentrert sukkermengde på veldig kort tid. Så konsentrert at våre hender svetter, hjertet hamrer og kjevene strammer – bare for å se om vi tåler det! Slik opplevde jeg desserten ved årets festmiddag. Jeg tror det var meningen at maten skulle ha et tema i år. Jeg fikk ikke helt med meg hva tema var, for forretten var en sushi uten riktig å være det. Og de helkokte eggene var pyntet opp som tryllekaniner! Men desserten var utformet som en British Breakfast: En gigantisk sjokolade-cookie minnet mer om en tykk skive dansk rugbrød. På denne hadde kokken smurt et tykt lag hvit sjokolade, toppet med en dæsj gul krem. Illusjonen skulle være åpenbar: Speilegg! Kanskje hadde kokken spist seg litt for høy på sukker, da han la til en brun og blank pølse av marsipan? Illusjonen skulle være pølse, korv, sausage! Men jeg fikk dessverre assosiasjoner til læringsmål langt lenger ned i fordøyelseskanalen!

Noe man aldri helt har fått til ved festmiddagen, er logistikken. Personalet som skal betjene de feststemte magikerne, ser ut til å bli helt på tuppa når de skal ta i mot bestillinger. Skal du bare ha to av de tre ølene som inngår i drikkekortet, faller regnskapet sammen! Hoderegning er ikke lett, og din øl blandes med den andres vin så du oversetter til engelsk sånn for sikkerhetsskyld. Da sier min kavaler ved min side; ”kjære gjester: showet er i gang”! Betaler du med kort, au da! Og du, og du med! Ja, da tar servitøren med seg alle kortene til andre enden av lokalet og stiller seg i betalingskø! ”Da er det bare å ringe banken og sperre kortet”, fortsetter vår festlige gjest ved bordet. Mens vi venter, underholder vi oss med historier fra TV serien Fawlty Towers med John Cleese. Og servitøren kommer tilbake med kortet. Da har han mange kort å velge fra. Han minner litt om en tryllekunstner i grunn: Pick a card, please!

Kristine Hjulstad

I vind og blæst!

I skrivende stund har vi nesten fire meter høye bølger. I et litt ustabilt skip innebærer det et sjøsykt publikum og groggy gitarister i bandet. Jeg har ennå ikke blitt sjøsyk, selv om sjøgangen er påtakelig bare et lite stykke ut i Nordsjøen. Mitt eneste mén er en finger klemt i en dør ved en kraftig dønning.

Så holder jeg også "koken" med opp til tre forestillinger per dag. På en god kveld er salen full av gjester som står og sitter tett på, fra forestillingens start til dens slutt. Men så har jeg også opplevd at ingen orker noe annet enn å ligge i setene på grunn av sjøsyke. Jeg spurte en gutt om han ville hjelpe til på scenen med å få en ball til å forsvinne. Han svarte som så; "Serr, lissom. Jeg er sjøsjuk"

Skipsloggen går mot slutten. Tre ukers sommerjobb er omme i morgen, med siste forestilling kl 22. Det blir en lang natts pakking. På tre uker har jeg jobbet hardt, mottatt applauser og lovord, badet i solskinn og ruskevær, opplevd domkirken og cruiseskipene i Stavanger, lært av matroser og kapteiner. Jeg har vært på pub i Hirtshals og sett solnedgangen der - det eneste som virkelig er verdt å se der. Jeg har plukket flintsten og kjøpt roser i alle havner for forestillingene mine. Da kokken i kabyssen en kveld ikke hadde annet en brune egg til et nummer i showet mitt, satt jeg og malte egget hvitt med tippex. Tre strøk før showtime. Stort og smått har jeg fått oppleve.

Hva var best? Menneskene ombord. Alle fra den kjekke kapteinen til matrosen som digger Pink Floyd. Ikke minst nattevakten som er en to meter høy, mørk bamse som snakker dansk med undertoner av fransk og swahili. Han var lenge i fremmedlegionen før han ble gourmetkokk i Marseilles. Det var før han tapte sitt hjerte til en dansk kardiolog og endte opp som kokk på MS Bergensfjord. Nå foretrekker han å gå nattevakt. For det kan han best. Å holde seg våken i tre-fire døgn, er noe man lærer i fremmedlegionen, sier han mens vi tar en kopp kaffe rundt midnatt. "God natt, sweety", sier han før han tar runden en gang til.

Ode til Ronny

Ronny er vel den som har betydd mest. Vi måtte bruke lang tid på å ta farvel og gjorde det i små etapper. Han løste de fleste problemer, fortalte vitser på skånsk og bergensk, for så å le seg sprut rød av sine egne poeng.

Hver kveld satt han på scenen bak meg. Han introduserte og geleidet meg inn på scenen, tok kappen min og bar frem rekvisitter. Han hjalp folk opp på scenen og leiet meg av scenen for siden å geleide meg tilbake igjen, for en siste applaus.Der Ronny satt, hadde han et godt overblikk over det publikum ikke fikk se. All kunst har jo sin forside og sin bakside. Nettopp derfor er det jo kunst. Slik er tilfellet også med tryllekunsten, og kanskje desto mer. Det er mer opplagt at en hemmelighet er en hemmelighet i denne kunsten. Disse hemmelighetene fikk Ronny en god innsikt i. Så ble det også stor latter i messen da han ikke bare viste meg hvordan ting gjøres og deres hemmeligheter, men ord for ord imiterte hva jeg pleier å si når jeg opptrer. Ja, han klarte til og med å dra på s'ene og rulle på r'ene slik jeg gjør! Ronny er selv en mann som skulle gått til scenen!

Mitt svar på dette, var å gi ham noen ferdig preparerte rep og et lynkurs. Så kvelden før han reiste hjem, fikk han opptre i mitt show med denne rutinen til stor applaus. Et festlig og varmt vennskap ble dannet i løpet av de første 14 dagene. Tusen takk!


Kunstpause

Nå har jeg tatt avskjed med de jeg ble best kjent med. I kveld begynner jeg å pakke sammen.Jeg har hatt mye jobb og mer jobb kommer utover høsten. Likevel er jeg glad jeg ikke lever av min kunst helt og holdent. Slik det er nå, kan jeg pakke sammen med gode følelser og gode minner. Jeg er litt trett av å høre min egen stemme fortelle de samme strofene av H.C Andersen og høre Lehar kveld etter kveld.Jeg elsker alt ved min virksomhet. Alt fra innlæring, pakking, forberedelser, sminking, regnskap og opptreden. Men jeg er også glad jeg ikke er avhengig av det, på noen annen måte enn at det gir meg stor glede og gode levekår for en student. Nå blir det godt å la tryll være tryll og fordype meg i etikk, medisin og blåbærlyng!

På toget hjem på tirsdag leser jeg anatomi og etikk. Likevel går det ikke mange milene før jeg atter forbereder neste opptreden! Mer om det i neste innlegg!

Kjørte redningsbåt!

Jeg er halvveis i mitt opphold ombord på MS Bergensfjord. Alt nå kjenner jeg en liten klump i halsen, fordi jeg snart må ta farvel med et skip og de menneskene ombord, som jeg har bltt så glad i. Jeg får kanskje aldri se dem igjen.Nye ruter, nye båter, nye eventbyråer sprer oss til alle vinder.Men denne jenta har i alle fall fått smake på et liv så annerledes fra alt annet. Og det har gjort et stort inntrykk.

Kanskje er det den trygge atmosfæren og dugnadsånden som tiltrekker meg mest? Ikke vet jeg. Men da jeg i dag så smått tok fatt på å lese anatomi og bukens oppbygning, slo det meg at jeg føler meg mer ensom med medisinstudiene på medisinsk fakultet, enn når jeg sitter alene på dekk med anatomiboken. Antakelig skyldes det at man ombord et skip må jobbe mot et felles mål: skutas, de reisendes og ansattes ve og vel. På medisin finnes ikke noe felles mål, bare enkeltindivider som skal ta eksamen, og enkeltprofessorer som skal ri sin kjepphest.

Kanskje skjønnmaler jeg tilværelsen ombord, for jeg kjenner jo ikke dens mange irrganger. Mine observasjoner gir meg likevel et inntrykk av stor trivsel fra dekksgutt til styrmann og kaptein.

Styrte skuta selv
Vel ikke akkurat. Men som artist ombord føler jeg meg velkommen inn i et fellesskapet. Jeg bor og lever med de ansatte. Det sies at artister som arbeider for norske rederier lever under de aller beste kår og er bedre betalt enn ved de fleste utenlanske.

Det er ikke dermed sagt at alle artister og trubadurer får prøvekjøre redningsbåten. Men jeg fikk. Det er en såkalt Fast Rescue Boat som raskt kan settes i aksjon dersom noen skulle falle over bord. Den hadde fått ny motor. Denne motoren måtte kjøres gradvis opp til et visst belastnigspunkt, før den kunne settes i virksomhet. Jeg ble derfor invitert med av overstyrmannen og kapteinen på en kjøretur.

Det var i grunn bare plass til oss tre og eventuelt en pasient i den lille, orange båten. Først kjørte vi behagelig og vakkert, og det hele var så sjarmerende. Det var før overstyrmannen ba meg om å kjøre selv!

Jeg sa ja, men våget ikke å fortelle ham at jeg ikke engang har bilsertifikat! Følgelig begynte jeg å styre båten med et slik resultat at vi kjørte rundt, rundt , rundt i sirkel mot klokken. Ingen fortrakk en mine. Kapteinen stod foran i båten som en gallionsfigur og lot som om dette var slik det skulle være. Men jeg hylte av fryd, angest og beven til styrmannen humret i skjegget og ba meg prøve å dra rattet andre veien. Så gjorde jeg det, bare for å havne i samme situasjon. Denne gangen med klokken! Begge to så dønn seriøse ut og ble med på alle rundene rundt, rundt, rundt!

Turen ble avsluttet med litt råkjøring! Altså litt stor fart mot bølgene og pang, pang! Det var for meg utrolig festlig. For dem var det sikkert bare "hverdag og tevann", men jeg fikk en deilig opplevelse - et sommerminne jeg sent vil glemme!

Matros og kaptein

Over broen ligger de ansattes egne dekk - et luftig svev over de andre dekkene, men som byr på solbading når vi ligger til havn i Langesund eller Stavanger. Der kan jeg drikke kaffe med kapteinen, eller bli med ham ned til broen under innseilingen til den ene eller andre havnen.

Annenhver dag oppholder vi oss en hel dag i Risavika ved Stavanger. Direkte smukk er den ikke, men bak all cargo og lasteskip finnes en deilig kyststi med bukter som jeg har badet i på løpeturer, for å smake på hav og land uten dekk og betong!

”Båten har lite komfort, men mye sjel”, sa den tannløse matrosen da han holdt meg med selskap under kveldsmaten i går. Det var midnatt, og han skulle legge seg før neste vakt begynner kl 03.00. ”Livet på båten er det beste liv, kan ikke tenke meg noe annet”, sier han samtidig som han forteller at han får et par dagers fri for å se Pink Floyd i København. Han kan også fortelle at de største krusskipene har 4000 passasjerer og tusen ansatte. Da har de også en lege og noen sykepleiere. ”Kanskje skal du bli skipslege, eller plattformlege”, gliser mannen uten glis når han smatter yoghurt.

Påsydde ører og kapteineksamen
To sting i ei rumpe fra Voss er alt jeg har sydd, foruten øvelsesmadrassene på medisinsk fakultet. Kapteinen, derimot, har måttet sy i lår og et øre som nesten var kuttet av da en full mann hadde falt på dekk under et stormkast. En kaptein må kunne det meste. Selv forteller kapteinen meg at han skal ha eksamen. Det vil si at når en reiserute er ny, slik Hirtshals-Langesund er, må han seile seks turer med los. Jeg har selv vært med når losmennene er inne på broen og instruerer ham, og de er meget fornøyde med kapteinen. Når de seks turene er tatt, kommer en sensor ombord og eksaminerer kapteinen før de ser ham seile turen. Med størst sannsynlighet gir de ham beste karakter.

Nå har kapteinen seilt i mange, mange år. Men han er ingen tykk Kaptein Kid med tatovering. Nei, han er en ung, dynamisk mann i førtiårene som jogger i havnene, trener vekter og er i følge matrosen ”den beste kapteinen av de alle”. Det er fordi han snakker med alle; stewardessene, matrosene og styrmennene. Han ser på showet om kvelden og deler sin kaffe med bl.a. meg.

I dag tidlig sa han til meg ”jeg så ditt show i går”. ”Så hyggelig”, svarte jeg. Så ble det en lang kunstpause. Ingenting mer ble sagt, men han lette etter ordene. Til slutt sa jeg som så; ”Kanskje ble kapteinen litt frustrert over å ikke helt fatte hva jeg gjorde”? Det ga han meg helt rett i, før han tilføyde; ”Men ett triks forstod jeg”, og så ga han meg en forklaring helt hinsides det mest opplagte! Men jeg lot ham få være i troen på at jeg var gjennomskuet. Den eneste om bord som faktisk har lagt sammen to pluss to, er cruiseverten. Men det er bare fordi han hver eneste kveld sitter bak meg og styrer musikken!

Krise, dobbelkrise og hendige sjømenn

Da det hyggelige, festlige bandet The Feds mønstret av, ventet vi alle spent på duoen som skulle erstatte dem. Jeg satt på lugaren og varmet meg etter en kald og våt joggetur til Tanager. Vi lå nemlig til kai i Risavika fra morgen til kveld.

Brått banker det på døren. Det er Cruiseverten. Han er alvorlig, og jeg spør om noe ille har hendt. ”Ja, det er krise”, svarer han. ”Duoen har mistet flyet fra London og kommer først i morgen tidlig. Vi har ingen underholdning om bord i kveld. Men lager du et dobbelt så langt show i kveld, skal du få middag i den fine restauranten”.

Så fort gjort var det å bli dobbeltbooket. Jeg måtte jo si ja! Men et dobbelt show betød minst tre ganger så mye arbeid på kort tid. Den ødelagte skoen måtte sys i en fei, roser snittes og alt dekkes til en times langt show der jeg bød på alt.

Jeg var stolt av min egen hjelpsomhet da jeg gikk av scenen, selv om bølgene medvirket til at jeg kuttet meg på en av rekvisittene og vrikket foten litt i den skoen som jeg ikke rakk å sy bra nok.

Johnny B Good
Så blir det krise på nytt. En av mine mest sentrale rekvisitter, korden til Zorro, går i stykker når jeg pakker den. Totalt kaputt, og jeg er ute av stand til å reparere den! I det jeg skal til å fortvile, kommer jeg på at jeg befinner meg om bord et skip med mange hendige sjømenn og kjekke karer!

Skipet har sin egen trubadur, en som synger Suspicious Minds og rocker Johnny B Good på munnspill, slik at en hver duo strengt tatt blir overflødig. Joakim heter han. Det er han som imiterer Elvis når han får jamme med de ulike bandene og som nynner svisker fra Carmen i mannskapsmessen. Han er det som også er skipets hendigste. Akkurat nå har han tatt frem trykkluft, ståltråd og duppeditter for å redde korden min! Ingen tvil om at han blir skipets helt i dag.

Skipslogg

To dager om bord og døgnet er snudd! Det blir jo slik når man selv går av scenen kl 22.30, pakker meg sammen og venter med nattmaten til bandet fra England har sunget ferdig Billy Jean. Da går artistklikken, for det er det vi alt har blitt, opp i messen for litt toast, te og anekdoter. 02.30 sovnet jeg første gang. Men jeg fikk mange oppvåkninger da et spektakulært lyn og tordenvær vekket meg. Lyn på havet er virkelig et skue, og jeg kunne ikke annet enn å krype opp i vinduet og kikke ut lenge. Et lysshow uten sidestykke! Bare synd at følgen er et like forskrekkelig regnvær nå som vi ligger i havn i Stavanger i 10 timer!

Da er det godt skipet er lastet med ikke bare en, men mange offiserer og gentlemen. Jeg beundrer den høflighet og hygge jeg finner hos dem, til tross for alle de logistiske krav som gjør deres arbeidsdag 10 timer lange, tre uker på og tre uker av. Jeg har tilgang til de fleste rom. Kan gå inn i kabyssen (kjøkkenet) når som helst for å få en vase til rosene mine, eller egg til forestillingene. ”Backstage” har jeg ordnet meg et lite kontor som bare er mitt. Er det noe, kan jeg kalle på de to gentlemen som er ansvarlige for mitt ve og vel her om bord – anytime!

I går var hovedtyngden av passasjerene tyske. Et dikt på tysk og en sviske fra Lehars opera Juditha la jeg til for å ønske våre tyske gjester spesielt velkomne på vei mot Norge. Og på veien stanset vi i Langesund der jeg fikk flere roser av mor og far. Rosene behøver jeg for forestillingene, og foreldrene mine hadde tatt turen for å se Bergensfjord legge til kai. Roser er vel også det eneste de ikke kan besørge om bord dette sjarmerende mikrokosmos på havet, eller bobla som vi artister kaller det!

Nå har jeg hviletid noen timer. Det innebærer å øve inn noen nye effekter som jeg gjerne prøver ut på et publikum. Med andre ord blir det premierekveld i kveld!

Ut mot havet - MS Bergensfjord

70 kg bagasje fordelt på to armer og en rygg, skremmer meg litt her jeg sitter på toget til Stavanger og kjenner menisken verker og brokket banker. For det er litt risikosport å legge ut på denne ganske spesielle sommerjobben. Det er verken de 20 silkerosene, 40 papirkysene, eller de par hundre sommerfuglene som bidrar til tyngden. Likevel er det noe med vekt og volum som er i misklang. Får når jeg triller bagasjen inn ”backstage” tenker man ”au da”. Men når man betrakter det som står på scenen og tenker seg at det skal ned i koffertene igjen, behøver jeg ikke en gang nevne at jeg likner på Mary Poppins: Det er tre bord, et staffeli, et maleri, en blomsterurne og en stueplante, en kamferkiste og en gul brødkurv. En tom flaske vin, fire meter gult rep og tre meter hvitt rep, Tre kinesiske vifter, friske og kunstige roser og to spanske hatter! Da har jeg ikke nevnt, boken i klinisk biokjemi, blodtrykksapparat og Mobergs Utvandrerne.

MS Bergensfjord
Det er ikke amerikakisten som er pakket, ei heller skal jeg utvandre. Men til sjøs skal jeg. MS Bergensfjord er heller ingen amerikabåt, men en hyggelig dame som skal være mitt hjem og min sommerjobb de neste tre ukene! Her skal jeg holde nærmere 40 forestillinger for alle de mammaer og pappaer som tar med seg barna på en fin liten sjøreise mellom Stavanger, Langesund og Hirtshals. Her skal jeg underholde kjærestepar og damer på bingo med Ronny. Og her skal jeg komme tett innpå dem som har Bergensfjord som sitt hjem og som er hverandres venner. Jeg får spise og leve sammen med mannskapet, høre deres vitser og lytte til deres tanker om livet om bord.

Jeg har vært med denne damen før. Det var i februar, for jeg hadde lyst på en annerledes opplevelse! Det ble en så hyggelig erfaring at jeg frydet meg stort da jeg opplevde å bli reengasjert mens jeg ennå var om bord!

Avkuttet tommelspiss!
Tidligere har jeg spøkt med at jeg får bli skipslege og være artisten ombord i deltidsstilling. Sist jeg mønstret på MS Bergensfjord, ble denne spøken plutselig litt alvorlig Jeg ble tilkalt til sykestuen rett etter en forestilling. En dame hadde før avreise laget lapskaus og kuttet av seg toppen av tommelen. I mangel av plaster hadde hun tapet gaffa-tape på det åpne såret! Det var noe ikke tommelen så glad for, da det tok til å verke forferdelig. Som vi så godt vet, gaffa-tape limer det meste og limer godt. Det var ikke lett å få den av. Men litt bedøvelse og diplomati mens jeg ennå var i kostymet, løste også det tommelspissproblemet! ”Limer alt, men ikke meg”, sier eselet på superlimpakningen! Det får være moralen i denne historien. Så får vi håpe jeg verken behøver blodtrykksapparat eller stetoskop. Noen spennende dager venter meg i alle fall!

Skip Ohoi