Kjørte redningsbåt!

Jeg er halvveis i mitt opphold ombord på MS Bergensfjord. Alt nå kjenner jeg en liten klump i halsen, fordi jeg snart må ta farvel med et skip og de menneskene ombord, som jeg har bltt så glad i. Jeg får kanskje aldri se dem igjen.Nye ruter, nye båter, nye eventbyråer sprer oss til alle vinder.Men denne jenta har i alle fall fått smake på et liv så annerledes fra alt annet. Og det har gjort et stort inntrykk.

Kanskje er det den trygge atmosfæren og dugnadsånden som tiltrekker meg mest? Ikke vet jeg. Men da jeg i dag så smått tok fatt på å lese anatomi og bukens oppbygning, slo det meg at jeg føler meg mer ensom med medisinstudiene på medisinsk fakultet, enn når jeg sitter alene på dekk med anatomiboken. Antakelig skyldes det at man ombord et skip må jobbe mot et felles mål: skutas, de reisendes og ansattes ve og vel. På medisin finnes ikke noe felles mål, bare enkeltindivider som skal ta eksamen, og enkeltprofessorer som skal ri sin kjepphest.

Kanskje skjønnmaler jeg tilværelsen ombord, for jeg kjenner jo ikke dens mange irrganger. Mine observasjoner gir meg likevel et inntrykk av stor trivsel fra dekksgutt til styrmann og kaptein.

Styrte skuta selv
Vel ikke akkurat. Men som artist ombord føler jeg meg velkommen inn i et fellesskapet. Jeg bor og lever med de ansatte. Det sies at artister som arbeider for norske rederier lever under de aller beste kår og er bedre betalt enn ved de fleste utenlanske.

Det er ikke dermed sagt at alle artister og trubadurer får prøvekjøre redningsbåten. Men jeg fikk. Det er en såkalt Fast Rescue Boat som raskt kan settes i aksjon dersom noen skulle falle over bord. Den hadde fått ny motor. Denne motoren måtte kjøres gradvis opp til et visst belastnigspunkt, før den kunne settes i virksomhet. Jeg ble derfor invitert med av overstyrmannen og kapteinen på en kjøretur.

Det var i grunn bare plass til oss tre og eventuelt en pasient i den lille, orange båten. Først kjørte vi behagelig og vakkert, og det hele var så sjarmerende. Det var før overstyrmannen ba meg om å kjøre selv!

Jeg sa ja, men våget ikke å fortelle ham at jeg ikke engang har bilsertifikat! Følgelig begynte jeg å styre båten med et slik resultat at vi kjørte rundt, rundt , rundt i sirkel mot klokken. Ingen fortrakk en mine. Kapteinen stod foran i båten som en gallionsfigur og lot som om dette var slik det skulle være. Men jeg hylte av fryd, angest og beven til styrmannen humret i skjegget og ba meg prøve å dra rattet andre veien. Så gjorde jeg det, bare for å havne i samme situasjon. Denne gangen med klokken! Begge to så dønn seriøse ut og ble med på alle rundene rundt, rundt, rundt!

Turen ble avsluttet med litt råkjøring! Altså litt stor fart mot bølgene og pang, pang! Det var for meg utrolig festlig. For dem var det sikkert bare "hverdag og tevann", men jeg fikk en deilig opplevelse - et sommerminne jeg sent vil glemme!