I vind og blæst!

I skrivende stund har vi nesten fire meter høye bølger. I et litt ustabilt skip innebærer det et sjøsykt publikum og groggy gitarister i bandet. Jeg har ennå ikke blitt sjøsyk, selv om sjøgangen er påtakelig bare et lite stykke ut i Nordsjøen. Mitt eneste mén er en finger klemt i en dør ved en kraftig dønning.

Så holder jeg også "koken" med opp til tre forestillinger per dag. På en god kveld er salen full av gjester som står og sitter tett på, fra forestillingens start til dens slutt. Men så har jeg også opplevd at ingen orker noe annet enn å ligge i setene på grunn av sjøsyke. Jeg spurte en gutt om han ville hjelpe til på scenen med å få en ball til å forsvinne. Han svarte som så; "Serr, lissom. Jeg er sjøsjuk"

Skipsloggen går mot slutten. Tre ukers sommerjobb er omme i morgen, med siste forestilling kl 22. Det blir en lang natts pakking. På tre uker har jeg jobbet hardt, mottatt applauser og lovord, badet i solskinn og ruskevær, opplevd domkirken og cruiseskipene i Stavanger, lært av matroser og kapteiner. Jeg har vært på pub i Hirtshals og sett solnedgangen der - det eneste som virkelig er verdt å se der. Jeg har plukket flintsten og kjøpt roser i alle havner for forestillingene mine. Da kokken i kabyssen en kveld ikke hadde annet en brune egg til et nummer i showet mitt, satt jeg og malte egget hvitt med tippex. Tre strøk før showtime. Stort og smått har jeg fått oppleve.

Hva var best? Menneskene ombord. Alle fra den kjekke kapteinen til matrosen som digger Pink Floyd. Ikke minst nattevakten som er en to meter høy, mørk bamse som snakker dansk med undertoner av fransk og swahili. Han var lenge i fremmedlegionen før han ble gourmetkokk i Marseilles. Det var før han tapte sitt hjerte til en dansk kardiolog og endte opp som kokk på MS Bergensfjord. Nå foretrekker han å gå nattevakt. For det kan han best. Å holde seg våken i tre-fire døgn, er noe man lærer i fremmedlegionen, sier han mens vi tar en kopp kaffe rundt midnatt. "God natt, sweety", sier han før han tar runden en gang til.

Ode til Ronny

Ronny er vel den som har betydd mest. Vi måtte bruke lang tid på å ta farvel og gjorde det i små etapper. Han løste de fleste problemer, fortalte vitser på skånsk og bergensk, for så å le seg sprut rød av sine egne poeng.

Hver kveld satt han på scenen bak meg. Han introduserte og geleidet meg inn på scenen, tok kappen min og bar frem rekvisitter. Han hjalp folk opp på scenen og leiet meg av scenen for siden å geleide meg tilbake igjen, for en siste applaus.Der Ronny satt, hadde han et godt overblikk over det publikum ikke fikk se. All kunst har jo sin forside og sin bakside. Nettopp derfor er det jo kunst. Slik er tilfellet også med tryllekunsten, og kanskje desto mer. Det er mer opplagt at en hemmelighet er en hemmelighet i denne kunsten. Disse hemmelighetene fikk Ronny en god innsikt i. Så ble det også stor latter i messen da han ikke bare viste meg hvordan ting gjøres og deres hemmeligheter, men ord for ord imiterte hva jeg pleier å si når jeg opptrer. Ja, han klarte til og med å dra på s'ene og rulle på r'ene slik jeg gjør! Ronny er selv en mann som skulle gått til scenen!

Mitt svar på dette, var å gi ham noen ferdig preparerte rep og et lynkurs. Så kvelden før han reiste hjem, fikk han opptre i mitt show med denne rutinen til stor applaus. Et festlig og varmt vennskap ble dannet i løpet av de første 14 dagene. Tusen takk!


Kunstpause

Nå har jeg tatt avskjed med de jeg ble best kjent med. I kveld begynner jeg å pakke sammen.Jeg har hatt mye jobb og mer jobb kommer utover høsten. Likevel er jeg glad jeg ikke lever av min kunst helt og holdent. Slik det er nå, kan jeg pakke sammen med gode følelser og gode minner. Jeg er litt trett av å høre min egen stemme fortelle de samme strofene av H.C Andersen og høre Lehar kveld etter kveld.Jeg elsker alt ved min virksomhet. Alt fra innlæring, pakking, forberedelser, sminking, regnskap og opptreden. Men jeg er også glad jeg ikke er avhengig av det, på noen annen måte enn at det gir meg stor glede og gode levekår for en student. Nå blir det godt å la tryll være tryll og fordype meg i etikk, medisin og blåbærlyng!

På toget hjem på tirsdag leser jeg anatomi og etikk. Likevel går det ikke mange milene før jeg atter forbereder neste opptreden! Mer om det i neste innlegg!

Kjørte redningsbåt!

Jeg er halvveis i mitt opphold ombord på MS Bergensfjord. Alt nå kjenner jeg en liten klump i halsen, fordi jeg snart må ta farvel med et skip og de menneskene ombord, som jeg har bltt så glad i. Jeg får kanskje aldri se dem igjen.Nye ruter, nye båter, nye eventbyråer sprer oss til alle vinder.Men denne jenta har i alle fall fått smake på et liv så annerledes fra alt annet. Og det har gjort et stort inntrykk.

Kanskje er det den trygge atmosfæren og dugnadsånden som tiltrekker meg mest? Ikke vet jeg. Men da jeg i dag så smått tok fatt på å lese anatomi og bukens oppbygning, slo det meg at jeg føler meg mer ensom med medisinstudiene på medisinsk fakultet, enn når jeg sitter alene på dekk med anatomiboken. Antakelig skyldes det at man ombord et skip må jobbe mot et felles mål: skutas, de reisendes og ansattes ve og vel. På medisin finnes ikke noe felles mål, bare enkeltindivider som skal ta eksamen, og enkeltprofessorer som skal ri sin kjepphest.

Kanskje skjønnmaler jeg tilværelsen ombord, for jeg kjenner jo ikke dens mange irrganger. Mine observasjoner gir meg likevel et inntrykk av stor trivsel fra dekksgutt til styrmann og kaptein.

Styrte skuta selv
Vel ikke akkurat. Men som artist ombord føler jeg meg velkommen inn i et fellesskapet. Jeg bor og lever med de ansatte. Det sies at artister som arbeider for norske rederier lever under de aller beste kår og er bedre betalt enn ved de fleste utenlanske.

Det er ikke dermed sagt at alle artister og trubadurer får prøvekjøre redningsbåten. Men jeg fikk. Det er en såkalt Fast Rescue Boat som raskt kan settes i aksjon dersom noen skulle falle over bord. Den hadde fått ny motor. Denne motoren måtte kjøres gradvis opp til et visst belastnigspunkt, før den kunne settes i virksomhet. Jeg ble derfor invitert med av overstyrmannen og kapteinen på en kjøretur.

Det var i grunn bare plass til oss tre og eventuelt en pasient i den lille, orange båten. Først kjørte vi behagelig og vakkert, og det hele var så sjarmerende. Det var før overstyrmannen ba meg om å kjøre selv!

Jeg sa ja, men våget ikke å fortelle ham at jeg ikke engang har bilsertifikat! Følgelig begynte jeg å styre båten med et slik resultat at vi kjørte rundt, rundt , rundt i sirkel mot klokken. Ingen fortrakk en mine. Kapteinen stod foran i båten som en gallionsfigur og lot som om dette var slik det skulle være. Men jeg hylte av fryd, angest og beven til styrmannen humret i skjegget og ba meg prøve å dra rattet andre veien. Så gjorde jeg det, bare for å havne i samme situasjon. Denne gangen med klokken! Begge to så dønn seriøse ut og ble med på alle rundene rundt, rundt, rundt!

Turen ble avsluttet med litt råkjøring! Altså litt stor fart mot bølgene og pang, pang! Det var for meg utrolig festlig. For dem var det sikkert bare "hverdag og tevann", men jeg fikk en deilig opplevelse - et sommerminne jeg sent vil glemme!

Matros og kaptein

Over broen ligger de ansattes egne dekk - et luftig svev over de andre dekkene, men som byr på solbading når vi ligger til havn i Langesund eller Stavanger. Der kan jeg drikke kaffe med kapteinen, eller bli med ham ned til broen under innseilingen til den ene eller andre havnen.

Annenhver dag oppholder vi oss en hel dag i Risavika ved Stavanger. Direkte smukk er den ikke, men bak all cargo og lasteskip finnes en deilig kyststi med bukter som jeg har badet i på løpeturer, for å smake på hav og land uten dekk og betong!

”Båten har lite komfort, men mye sjel”, sa den tannløse matrosen da han holdt meg med selskap under kveldsmaten i går. Det var midnatt, og han skulle legge seg før neste vakt begynner kl 03.00. ”Livet på båten er det beste liv, kan ikke tenke meg noe annet”, sier han samtidig som han forteller at han får et par dagers fri for å se Pink Floyd i København. Han kan også fortelle at de største krusskipene har 4000 passasjerer og tusen ansatte. Da har de også en lege og noen sykepleiere. ”Kanskje skal du bli skipslege, eller plattformlege”, gliser mannen uten glis når han smatter yoghurt.

Påsydde ører og kapteineksamen
To sting i ei rumpe fra Voss er alt jeg har sydd, foruten øvelsesmadrassene på medisinsk fakultet. Kapteinen, derimot, har måttet sy i lår og et øre som nesten var kuttet av da en full mann hadde falt på dekk under et stormkast. En kaptein må kunne det meste. Selv forteller kapteinen meg at han skal ha eksamen. Det vil si at når en reiserute er ny, slik Hirtshals-Langesund er, må han seile seks turer med los. Jeg har selv vært med når losmennene er inne på broen og instruerer ham, og de er meget fornøyde med kapteinen. Når de seks turene er tatt, kommer en sensor ombord og eksaminerer kapteinen før de ser ham seile turen. Med størst sannsynlighet gir de ham beste karakter.

Nå har kapteinen seilt i mange, mange år. Men han er ingen tykk Kaptein Kid med tatovering. Nei, han er en ung, dynamisk mann i førtiårene som jogger i havnene, trener vekter og er i følge matrosen ”den beste kapteinen av de alle”. Det er fordi han snakker med alle; stewardessene, matrosene og styrmennene. Han ser på showet om kvelden og deler sin kaffe med bl.a. meg.

I dag tidlig sa han til meg ”jeg så ditt show i går”. ”Så hyggelig”, svarte jeg. Så ble det en lang kunstpause. Ingenting mer ble sagt, men han lette etter ordene. Til slutt sa jeg som så; ”Kanskje ble kapteinen litt frustrert over å ikke helt fatte hva jeg gjorde”? Det ga han meg helt rett i, før han tilføyde; ”Men ett triks forstod jeg”, og så ga han meg en forklaring helt hinsides det mest opplagte! Men jeg lot ham få være i troen på at jeg var gjennomskuet. Den eneste om bord som faktisk har lagt sammen to pluss to, er cruiseverten. Men det er bare fordi han hver eneste kveld sitter bak meg og styrer musikken!

Krise, dobbelkrise og hendige sjømenn

Da det hyggelige, festlige bandet The Feds mønstret av, ventet vi alle spent på duoen som skulle erstatte dem. Jeg satt på lugaren og varmet meg etter en kald og våt joggetur til Tanager. Vi lå nemlig til kai i Risavika fra morgen til kveld.

Brått banker det på døren. Det er Cruiseverten. Han er alvorlig, og jeg spør om noe ille har hendt. ”Ja, det er krise”, svarer han. ”Duoen har mistet flyet fra London og kommer først i morgen tidlig. Vi har ingen underholdning om bord i kveld. Men lager du et dobbelt så langt show i kveld, skal du få middag i den fine restauranten”.

Så fort gjort var det å bli dobbeltbooket. Jeg måtte jo si ja! Men et dobbelt show betød minst tre ganger så mye arbeid på kort tid. Den ødelagte skoen måtte sys i en fei, roser snittes og alt dekkes til en times langt show der jeg bød på alt.

Jeg var stolt av min egen hjelpsomhet da jeg gikk av scenen, selv om bølgene medvirket til at jeg kuttet meg på en av rekvisittene og vrikket foten litt i den skoen som jeg ikke rakk å sy bra nok.

Johnny B Good
Så blir det krise på nytt. En av mine mest sentrale rekvisitter, korden til Zorro, går i stykker når jeg pakker den. Totalt kaputt, og jeg er ute av stand til å reparere den! I det jeg skal til å fortvile, kommer jeg på at jeg befinner meg om bord et skip med mange hendige sjømenn og kjekke karer!

Skipet har sin egen trubadur, en som synger Suspicious Minds og rocker Johnny B Good på munnspill, slik at en hver duo strengt tatt blir overflødig. Joakim heter han. Det er han som imiterer Elvis når han får jamme med de ulike bandene og som nynner svisker fra Carmen i mannskapsmessen. Han er det som også er skipets hendigste. Akkurat nå har han tatt frem trykkluft, ståltråd og duppeditter for å redde korden min! Ingen tvil om at han blir skipets helt i dag.

Skipslogg

To dager om bord og døgnet er snudd! Det blir jo slik når man selv går av scenen kl 22.30, pakker meg sammen og venter med nattmaten til bandet fra England har sunget ferdig Billy Jean. Da går artistklikken, for det er det vi alt har blitt, opp i messen for litt toast, te og anekdoter. 02.30 sovnet jeg første gang. Men jeg fikk mange oppvåkninger da et spektakulært lyn og tordenvær vekket meg. Lyn på havet er virkelig et skue, og jeg kunne ikke annet enn å krype opp i vinduet og kikke ut lenge. Et lysshow uten sidestykke! Bare synd at følgen er et like forskrekkelig regnvær nå som vi ligger i havn i Stavanger i 10 timer!

Da er det godt skipet er lastet med ikke bare en, men mange offiserer og gentlemen. Jeg beundrer den høflighet og hygge jeg finner hos dem, til tross for alle de logistiske krav som gjør deres arbeidsdag 10 timer lange, tre uker på og tre uker av. Jeg har tilgang til de fleste rom. Kan gå inn i kabyssen (kjøkkenet) når som helst for å få en vase til rosene mine, eller egg til forestillingene. ”Backstage” har jeg ordnet meg et lite kontor som bare er mitt. Er det noe, kan jeg kalle på de to gentlemen som er ansvarlige for mitt ve og vel her om bord – anytime!

I går var hovedtyngden av passasjerene tyske. Et dikt på tysk og en sviske fra Lehars opera Juditha la jeg til for å ønske våre tyske gjester spesielt velkomne på vei mot Norge. Og på veien stanset vi i Langesund der jeg fikk flere roser av mor og far. Rosene behøver jeg for forestillingene, og foreldrene mine hadde tatt turen for å se Bergensfjord legge til kai. Roser er vel også det eneste de ikke kan besørge om bord dette sjarmerende mikrokosmos på havet, eller bobla som vi artister kaller det!

Nå har jeg hviletid noen timer. Det innebærer å øve inn noen nye effekter som jeg gjerne prøver ut på et publikum. Med andre ord blir det premierekveld i kveld!

Ut mot havet - MS Bergensfjord

70 kg bagasje fordelt på to armer og en rygg, skremmer meg litt her jeg sitter på toget til Stavanger og kjenner menisken verker og brokket banker. For det er litt risikosport å legge ut på denne ganske spesielle sommerjobben. Det er verken de 20 silkerosene, 40 papirkysene, eller de par hundre sommerfuglene som bidrar til tyngden. Likevel er det noe med vekt og volum som er i misklang. Får når jeg triller bagasjen inn ”backstage” tenker man ”au da”. Men når man betrakter det som står på scenen og tenker seg at det skal ned i koffertene igjen, behøver jeg ikke en gang nevne at jeg likner på Mary Poppins: Det er tre bord, et staffeli, et maleri, en blomsterurne og en stueplante, en kamferkiste og en gul brødkurv. En tom flaske vin, fire meter gult rep og tre meter hvitt rep, Tre kinesiske vifter, friske og kunstige roser og to spanske hatter! Da har jeg ikke nevnt, boken i klinisk biokjemi, blodtrykksapparat og Mobergs Utvandrerne.

MS Bergensfjord
Det er ikke amerikakisten som er pakket, ei heller skal jeg utvandre. Men til sjøs skal jeg. MS Bergensfjord er heller ingen amerikabåt, men en hyggelig dame som skal være mitt hjem og min sommerjobb de neste tre ukene! Her skal jeg holde nærmere 40 forestillinger for alle de mammaer og pappaer som tar med seg barna på en fin liten sjøreise mellom Stavanger, Langesund og Hirtshals. Her skal jeg underholde kjærestepar og damer på bingo med Ronny. Og her skal jeg komme tett innpå dem som har Bergensfjord som sitt hjem og som er hverandres venner. Jeg får spise og leve sammen med mannskapet, høre deres vitser og lytte til deres tanker om livet om bord.

Jeg har vært med denne damen før. Det var i februar, for jeg hadde lyst på en annerledes opplevelse! Det ble en så hyggelig erfaring at jeg frydet meg stort da jeg opplevde å bli reengasjert mens jeg ennå var om bord!

Avkuttet tommelspiss!
Tidligere har jeg spøkt med at jeg får bli skipslege og være artisten ombord i deltidsstilling. Sist jeg mønstret på MS Bergensfjord, ble denne spøken plutselig litt alvorlig Jeg ble tilkalt til sykestuen rett etter en forestilling. En dame hadde før avreise laget lapskaus og kuttet av seg toppen av tommelen. I mangel av plaster hadde hun tapet gaffa-tape på det åpne såret! Det var noe ikke tommelen så glad for, da det tok til å verke forferdelig. Som vi så godt vet, gaffa-tape limer det meste og limer godt. Det var ikke lett å få den av. Men litt bedøvelse og diplomati mens jeg ennå var i kostymet, løste også det tommelspissproblemet! ”Limer alt, men ikke meg”, sier eselet på superlimpakningen! Det får være moralen i denne historien. Så får vi håpe jeg verken behøver blodtrykksapparat eller stetoskop. Noen spennende dager venter meg i alle fall!

Skip Ohoi